Piccoli Pezzi d`Italia ad Oslo Små Biter av Italia i Oslo Small Pieces

Nel contesto dell’iniziativa
I forbindelse med initiativet
In the framework of the initiative
L’Ambasciata d’Italia ad Oslo presenta
Italias Ambassade i Oslo presenterer
The Embassy of Italy in Oslo presents
Piccoli Pezzi d’Italia ad Oslo
Små Biter av Italia i Oslo
Small Pieces of Italy in Oslo
1
Cari amici,
i rapporti tra Norvegia ed Italia sono intensi, molto più stretti di quanto potrebbe far
immaginare la distanza geografica e la diversità climatica.
L’Italia è ricca di testimonianze norvegesi. Personalmente, sono affascinato dal padiglione
nordico ai giardini della Biennale di Venezia, progettato dall’architetto norvegese Sverre Fehn.
Secondo molti critici, esso costituisce uno dei capolavori dell’architettura norvegese del 20.mo
secolo. A Roma, mi ha molto colpito Villa Helene, già residenza privata dello scultore
americano-norvegese Hendrik Christian Andersen negli anni Venti e Trenta del secolo scorso,
ora Museo che ospita molte delle sue opere e costituisce di per sé un bell’esemplare di
architettura neorinascimentale nel quartiere flaminio.
Più in generale, il Mezzogiorno italiano è ricco di testimonianze normanne, di quel popolo che,
muovendo dalla Scandinavia meridionale, si trasferì nella Francia settentrionale e da lì mosse
anche alla volta di Puglia, Calabria e Sicilia. Dal 1061 al 1198, una dinastia normanna, gli
Altavilla, sedette sul trono di Sicilia. Oggi, l’Assemblea regionale siciliana ha sede proprio nel
Palazzo dei Normanni, ricco di capolavori assoluti quali la Cappella Palatina.
Ma anche in Norvegia vi sono numerose testimonianze dell’Italia. Nella mia progressiva
scoperta di Oslo ne ho identificato oltre cinquanta, che propongo in questo itinerario articolato
in alcune tappe (appunto: piccoli pezzi di Italia ad Oslo). Vi raggruppo le testimonianze di
pittori, scultori, architetti, poeti, designer, ingegneri italiani, e anche di alcuni artisti norvegesi
straordinariamente significativi (Henrik Ibsen, Sverre Fehn, Emanuel Vigeland) che hanno
conosciuto ed amato l’Italia e sulla cui opera l’Italia ha avuto influenza non piccola.
Questo itinerario vuole essere anche una sorta di porta ideale d’accesso al nostro Paese,
ovviamente indirizzato anche agli amici norvegesi, offerto alla fine di un anno particolarmente
intenso per le relazioni bilaterali. La visita di Stato di Re Harald e della Regina Sonja a Roma
e a Milano lo scorso aprile ha avuto pieno successo. L’intesa politica (anche nelle grandi
2
organizzazioni internazionali in cui i nostri Paesi siedono insieme) si è spesso affinata.
Numerose imprese italiane sono attive in tanti settori fondamentali dell’economia norvegese,
mentre l’interesse reciproco continua a crescere. Da qui l’idea di offrire un’edizione aggiornata
e rinnovata del nostro itinerario, che era già stato pubblicato in concomitanza dell’esposizione
universale di Milano del 2015 e che viene ora riproposto nel nuovo contesto del nostro Evento
Itinerante “Under the sign of excellence: Italia presenterer seg i et Roadshow gjennom
norske byer”. Si tratta di un’iniziativa intesa a presentare l’Italia e le sue eccellenze ad Oslo
ed in altre cinque grandi città, con oltre cinquanta eventi su politica, economia, cultura,
scienza e società. Iniziato nel maggio 2016, l’evento si concluderà nel giugno 2017 e vede il
coinvolgimento di trentacinque partner italiani, norvegesi ed internazionali.
Anche in questa edizione rinnovata, il nostro itinerario italiano di Oslo non è certamente
esaustivo. La presenza italiana è infatti capillare anche ad Oslo, in questa città veramente
internazionale, attiva, accogliente, che sta attraversando la fase di espansione anche
demografica maggiore di tutta l’Europa occidentale. Questo itinerario vuole piuttosto
costituire un invito a scoperte ulteriori, per rafforzare sempre più i rapporti di amicizia e
collaborazione tra due Paesi che, ai lati opposti dell’Europa, mantengono e sviluppano una
collaborazione esemplare.
L’Itinerario
L’itinerario si snoda dapprima sul lungomare di Oslo, e tocca il Museo Astrup Fearnley
progettato da Renzo Piano, il “Nobel Peace Centre” che ricorda anche Ernesto Teodoro Moneta
(vincitore nel 1907), la nuova Opera in marmo di Carrara e la scultura galleggiante “She lies”
di Monica Bonvicini. Si sofferma poi su tre musei nel polo museale della penisola di Bygdøy,
sulle tracce degli esploratori italiani Giovanni e Sebastiano Caboto, Giovanni Da Verrazzano,
Luigi Amedeo di Savoia, Umberto Nobile e Carlo Mauri. Raggiunge il centro della città con la
Cattedrale luterana, che ospita una stupenda Ultima Cena dello scultore Arrigo Minerbi.
Sempre in centro, tocca poi la Galleria Nazionale, i suoi reperti romani e le opere di Tiziano, El
Greco, i Gentileschi, Andrea della Robbia, Jacopo Bassano, il Giambologna. Raggiunge il
Museo di Arti Applicate (al momento chiuso in attesa del trasferimento alla nuova sede del
Museo nazionale) con la mitica caffettiera Borletti e le macchine per scrivere Olivetti, la
celebre Moto Aprilia disegnata da Philippe Starck, il gruppo Memphis e il suo fondatore Luigi
Sottsass. Prevede tappe alla casa di Henrik Ibsen (sulla cui formazione e successo l’Italia
ebbe influenza non piccola), al Museo di Architettura (con la nuova ala di Sverre Fehn, il
maestro norvegese che si affermò sulla scena internazionale con il Padiglione Nordico della
Biennale di Venezia) e al Museo di Arte Contemporanea (alla cui istituzione, quindici anni fa,
contribuì in modo determinante Michelangelo Pistoletto). L’itinerario punta quindi verso est e
raggiunge la collina di Ekeberg, dove un monumento ricorda ancora la storica giornata del 14
aprile 1926. Quel giorno vi attraccò il Norge, il dirigibile pilotato da Umberto Nobile che da lì
avrebbe poi spiccato l’incredibile volo verso il Polo Nord con quella che passò alla storia come
la spedizione Amundsen-Ellesworth-Nobile. Dalla collina di Ekeberg ci si dirige poi a nord, al
parco di scultura dedicato a Peer Gynt e le sue opere di Enzo Cucchi e Andrea Bucci. Tocca il
Museo dedicato ad Emanuel Vigeland, con la sua cappella affrescata colma di echi anche
italiani. Compie una puntata all’isola di Ulvøya, dove si trova una villa funzionalista
dell’architetto Ivo Pannaggi. Rende un omaggio ideale allo scrittore Luigi Di Ruscio, elogiato
da Quasimodo e che ad Oslo visse per decenni. Si conclude a poche decine di chilometri a
sud di Oslo, a Ås dove un ponte in legno è stato costruito dall’artista Vebjørn Sand su un
disegno originale di Leonardo da Vinci.
Si tratta quindi di un percorso che di fatto coincide e completa i tradizionali itinerari
attraverso la capitale norvegese, e che può essere esplorato adeguatamente in uno o due
giorni.
Giorgio Novello, Ambasciatore
Oslo, dicembre 2016
3
Kjære venner,
båndene mellom Norge og Italia er sterke, mye sterkere enn den geografiske avstanden og
de klimatiske ulikhetene kunne forlede en til å tro.
Italia er rikt på vitnesbyrd om kontakt med Norge. Personlig er jeg fascinert av den nordiske
paviljongen i parken til Veneziabiennalen som er tegnet av den norske arkitekten Sverre
Fehn. Ifølge mange kritikere, utgjør den et av høydepunktene innen norsk arkitektur i det 20.
århundre.
I Roma gjorde Villa Helene, residensen til den norsk-amerikanske billedhuggeren Hendrik
Christian Andersen på 1920- og 30-tallet, stort inntrykk på meg. Den huser nå et museum
med mange av hans verker, og huset i seg selv er et godt eksempel på nyrenessansearkitektur i bydelen Flaminio.
Mer generelt er Syd-Italia rikt på spor etter normannerne, dette folkeslaget som forflyttet seg
fra Vest-Norge til Nord-Frankrike og derfra gradvis til Puglia, Calabria og Sicilia. Fra 1061 til
1198 satt et normannisk dynasti, Altavillane, på den sicilianske tronen. Nå møtes fylkestinget
på Sicilia nettopp i normannernes gamle slott, Palazzo dei Normanni i Palermo, et byggverk
rikt på kulturelle mesterverk som f.eks. slottskapellet Cappella Palatina.
Men i Norge finnes det også tallrike spor av Italia: i min skrittvise oppdagelse av Oslo har jeg
funnet over femti av dem, som jeg presenterer her i denne vandreruten gjennom byen, delt
inn i forskjellige etapper (kalt nettopp små biter av Italia i Oslo). Her har jeg samlet
vitnesbyrd etter malere, billedhuggerer, arkitekter, diktere, designere og ingeniører fra Italia,
og også noen fra store norske kunstnere (Henrik Ibsen, Sverre Fehn, Emanuel Vigeland) som
elsket Italia og som i stor grad lot seg påvirke av Italia i sitt arbeid.
Denne ruten er ment som en slags ideell inngangsport til Italia, og den retter seg selvfølgelig
også til våre norske venner, mot slutten av et særlig viktig år i de bilaterale forbindelsene
mellom våre to land. Statsbesøket til Kong Harald V og Dronning Sonja til Roma og Milano
sist april var særdeles vellykket. Italia og Norge har et nært samarbeid, også i de store
internasjonale organisasjonene våre to land sitter sammen i. Tallrike italienske firmaer er
aktive i viktige sektorer i norsk næringsliv mens den gjensidige interessen fortsetter å øke.
Dette er utgangspunkt for en nyutgivelse av ruten vår som allerede ble utgitt i sammenheng
med Verdensutstillingen Expo i Milano i 2015 og som nå foreslås på nytt i forbindelse med vår
vandrepresentasjon «Under the sign of excellence: Italia presenterer seg gjennom et
Roadshow gjennom norske byer». Det er et initiativ som har som formål å presentere Italia
og noen av landets fremragende sektorer i Oslo og fem andre norske byer. Prosjektet består
av tilsammen over femti arrangementer innenfor politikk, økonomi, kultur, vitenskap og
samfunn. Initiavet, som startet i mai 2016 og avsluttes i juni 2017, involverer trettifem
samarbeidspartnere fra Norge og Italia og andre land.
Selv i denne reviderte og oppdaterte nyutgivelsen er vår runde i Oslo slettes ikke ferdigstillet.
Den italienske tilstedeværelsen er intens også i Oslo, i denne dynamiske og gjestfrie byen
som er blitt svært internasjonal og som for tiden opplever den største befolkningsveksten i
hele Vest-Europa. Denne ruten er ment som en invitasjon til videre utforskning, for å
forsterke vennskapet og samarbeidet mellom to land som opprettholder og utvikler sitt
utmerkede forhold, på tross av at de befinner seg på hver sin kant av Europa.
Ruten
Ruten strekker seg først langs Oslos havnepromenade, forbi Astrup Fearnley-museet tegnet
av Renzo Piano, Nobels Fredssenter som også omtaler Ernesto Teodoro Moneta
(fredsprisvinner i 1907), den nye operaen dekket med marmor fra Carrara, og den flytende
skulpturen «Hun ligger» av Monica Bonvicini. Så stopper den ved tre av museene på Bygdøy,
på sporet av de italienske oppdagerne Giovanni og Sebastiano Caboto, Giovanni Da
4
Verrazzano, Luigi Amedeo di Savoia, Umberto Nobile og Carlo Mauri. Den beveger seg
deretter inn i sentrum til Oslo Domkirke, der vi finner en fantastisk gjengivelse av Den siste
nattverden, av skulptøren Arrigo Minerbi. Videre gjennom sentrum kommer turen til
Nasjonalgalleriet, med dets samling av romerske funn og verk av Tiziano, El Greco, far og
datter Gentileschi, Andrea della Robbia, Jacopo Bassano og il Giambologna. Den går til
Kunstindustrimuseet (for tiden stengt i påvente å bli gjenåpnet i det nye Nasjonalmuseet på
Vestbanen) med den berømte Bialetti kaffemaskinen og skrivemaskiner fra Olivetti, en Aprilia
motorsykkel designet av Philippe Starck, arbeider fra Memphis-gruppen og dens grunnlegger
Luigi Sottsass. Den har etapper til hjemmet til Henrik Ibsen (som var påvirket av Italia, både
i sine dannelsesår og senere da han var en anerkjent forfatter), til Arkitekturmuseet (med sin
nye fløy av Sverre Fehn, mesteren som bekreftet sin plass på den internasjonale
arkitekturscenen med den nordiske paviljongen han tegnet til Venezia-biennalen) og til
Museet for samtidskunst (som mottok et avgjørende bidrag fra Michelangelo Pistoletto for
femten år siden). Ruten tar oss videre østover til Ekebergåsen der vi finner et minnesmerke
over den historiske datoen 14. april 1926. Den dagen la luftskipet «Norge» ved Umberto
Nobiles styring til på Ekeberg. Den utrolige flyvningen mot Nordpolen, som senere gikk inn i
historien som Amundsen-Ellesworth-Nobile-ekspedisjonen, kom på vingene fra dette
utgangspunktet. Fra Ekebergåsen går vi videre nordover, til Peer Gynt-parken med skulpturer
av Enzo Cucchi og Andrea Bucci. Den passerer Emanuel Vigelands mausoleum, et byggverk
fullstendig dekket av fresker og med en klar gjenklang av Italia. En tur innom Ulvøya, der det
ligger en funkisvilla tegnet av arkitekten Ivo Pannaggi, hører også med og en hyllest til
poeten Luigi Di Ruscio, som fikk strålende anmeldelser blandt andre av den store italienske
dikteren og nobelprisvinneren Salvatore Quasimodo, og som bodde i Oslo i mange år av sitt
liv. Turen avsluttes på Ås, ca. tretti kilometer sør for hovedstaden, der kunstneren Vebjørn
Sand har bygd en gangbro etter originaltegninger av Leonardo da Vinci.
Det dreier seg dermed om en rute som på et vis sammenfaller med og kompletterer de
tradisjonelle vandrerutene gjennom den norske hovedstaden, og som kan fullføres i løpet av
en eller to dager.
Giorgio Novello, ambassadør
Oslo, desember 2016
Dear friends,
the relations between Norway and Italy are intense, much closer than one could imagine
given the geographical distance and climatic diversity.
Italy is blessed with a rich Norwegian heritage. Personally, I am fascinated by the Nordic
Pavilion at the Venice Biennale gardens, designed by the Norwegian architect Sverre Fehn.
According to many critics, it is one of Norway's architectural masterpieces of the 20th
century.
In Rome, I was very impressed by Villa Helene, the former private residence of the
American-Norwegian sculptor Hendrik Christian Andersen. Today it is a Museum housing
many of his works. Villa Helene is in itself a fine example of Renaissance architecture in
downtown Rome.
A rich Norman legacy is to be found in the whole of Southern Italy. It is the legacy of a
people that, moving from southern Scandinavia and then into northern France (thus the
name Normandy), reached Apulia, Calabria and Sicily. From 1061 to 1198, a Norman
dynasty, the Hauteville, sat on the throne of Sicily. Today, the Sicilian Regional Assembly has
its headquarters in the Norman Palace in Palermo, a Palace rich in masterpieces such as the
Palatine Chapel.
5
But Norway also features quite a significant Italian legacy, with which I became familiar
especially while discovering the hidden treasures of the Norwegian capital. I have been able
to identify over fifty “small pieces of Italy” in Oslo: marks left by Italian painters, sculptors,
architects, poets, designers, engineers, and by a number of Norwegian artists (Henrik Ibsen,
Sverre Fehn, Emanuel Vigeland) who have known and loved Italy, and on whose works and
lives Italy has had a role.
Hence the idea of presenting an “Italian itinerary in Oslo”, linking together these marks in a
coherent route through history and art. This route is also intended as a kind of ideal gateway
to my country for our Norwegian friends. It comes at the end of a particularly intense year in
the bilateral relations between Italy and Norway. The state visit of King Harald and Queen
Sonja in Rome and in Milan last April was a resounding success. Our countries work together,
every day, in key international organizations. Many Italian companies are active in many
sectors of the Norwegian economy, and so are several Norwegian companies in Italy.
We published a first edition of our itinerary in 2015, on the eve of the opening of Universal
Exposition in Milan. This new edition of our itinerary is now presented in the new context of
our Road Show “Under the sign of excellence: Italia presenterer seg i et Roadshow gjennom
norske byer”. This is an initiative to present Italy and its excellences in Oslo and in five other
Norwegian cities, with over fifty events on politics, economy, culture, science and society. Our
Road Show was launched in May 2016 and will be completed in June 2017. It will involve
thirty-five Italian, Norwegian and international partners.
Even in this revised edition, our “Italian tour” of Oslo is definitely far from being complete.
The Italian presence continues to grow in Oslo, in this truly international, dynamic, friendly
city which is now itself the fastest growing capital city of Western Europe. This itinerary is
therefore also an invitation to further discoveries and to a further strengthening of the
relations of friendship and cooperation between our two countries.
The Itinerary
The itinerary starts on the Oslo waterfront and includes stops at the Astrup Fearnley Museum
designed by Renzo Piano, the “Nobel Peace Centre” which includes memories of Ernesto
Teodoro Moneta (Nobel laureate in 1907), the new Opera House whose tiles are in Carrara
marble, and the floating sculpture “She lies” by Monica Bonvicini.
The itinerary then moves on to the museums on the Bygdøy peninsula where the legacies of
the Italian explorers and navigators Giovanni and Sebastiano Caboto (known in English as
John and Sebastian Cabot), Giovanni da Verrazzano, Luigi Amedeo of Savoy, The Duke of
Abruzzi, Umberto Nobile and Carlo Mauri are to be found.
The next stop in in the city center, first at the Oslo Cathedral which houses a beautiful “Last
Supper” by Arrigo Minerbi and then at the National Gallery with its Roman and Renaissance
collections including works by Titian, El Greco, Orazio and Artemisia Gentileschi, Andrea della
Robbia, Jacopo Bassano, Giambologna.
It reaches the Museum of Applied Arts (recently closed pending the transfer of its collections
to the new National Museum currently under construction) with a Borletti coffee machine,
some Olivetti typewriters, an Aprilia motorbike designed by Philippe Starck, works by the
Memphis group led by Luigi Sottsass. Additional stops include the house of Henrik Ibsen (who
lived long in Italy), the Museum of Architecture and the Museum of Contemporary Art (the
establishment of which, fifteen years ago, was celebrated by a specially commissioned work
by Michelangelo Pistoletto).
6
The itinerary then moves eastwards. On the hill of Ekeberg a monument commemorates the
arrival in Oslo from Rome of the airship “Norge” in 1926. From Ekeberg, the airship took off
for the incredible flight to the North Pole which became known as the “Amundsen-NobileEllsworth expedition”. The itinerary then moves to the north, to the sculpture park dedicated
to Peer Gynt which includes works by Enzo Cucchi and Andrea Bucci. The itinerary then
moves on to Emanuel Vigeland’s “Sixtine Chapel” and its frescoes reminiscent of Italians
echoes. It reaches Ulvøya island and its “functionalist” villa by architect Ivo Pannaggi. It pays
a tribute to Luigi Di Ruscio, an Italian writer who lived in Oslo for decades.
Our itinerary ends in Ås, some thirty kilometers south of Oslo, at a wooden pedestrian bridge
that the Norwegian artist Vebjørn Sand has built from Leonardo da Vinci’s original design.
We hope that you can find our proposals of interest and wish you very fruitful “NorwegianItalian days” in Oslo.
Giorgio Novello, Ambassador
Oslo, December 2016
The Ambassador’s residence on a late summer day
7
IL MUSEO DI ARTE MODERNA PROGETTATO DA RENZO PIANO
La zona del lungomare di Aker Brygge, compresa la sua propaggine di Tjuvholmen (isola dei
ladri), fino a qualche decennio fa zona di attività portuali e di magazzini, è stata oggetto di
un'attenta opera di riqualificazione ed è divenuta ora un polo centrale culturale e di
aggregazione sociale della capitale norvegese.
Proprio l'isola di Tjuvhomen (che così tanto ricorda Venezia con le sue piazzette e stradine
strette, i suoi ponti, i suoi attracchi, il suo stretto rapporto con l’acqua) ospita la nuova sede
del Museo di arte moderna Astrup Fearnely che, progettata dall’architetto genovese Renzo
Piano coadiuvato dallo studio Narud-Stokke-Wiig di Oslo ed inaugurata il 29 settembre 2012,
è diventata subito un edificio iconico della città.
Il Museo gode di una posizione ideale alla fine della passeggiata che partendo dalla Piazza del
Municipio porta lungo il molo fino alla punta estrema di Tjuvholmen, dove terra e mare si
incontrano. Realizzato in legno, acciaio e vetro, il Museo è composto di tre edifici uniti da una
caratteristica copertura in vetro, luminosa e leggera, protesa verso il fiordo come una
immensa vela bianca curva, con una perfetta integrazione di paesaggio naturale ed
architettura, diventata il contrassegno del grande architetto italiano.
Al suo interno il Museo ospita esposizioni temporanee e la collezioni permanente dell’ex
Astrup Fearnley Museum of Modern Art comprendente opere dagli anni Sessanta in poi di
artisti norvegesi ed internazionali d’eccellenza quali Charles Ray, Richard Prince, Bruce
Nauman, Robert Gober, Francis Bacon, Anselm Kiefer, Andy Warhol, Damien Hirst, Matthew
Barney, Cindy Sherman, Bjarne Melgaard e Jeff Koo (di quest’ultimo la famosa scultura kitsch
“Michael Jackson and Bubbles”).
Fin dal loro arrivo i visitatori sono immersi nella natura e nell’arte: gli edifici del Museo, un
ponte, un canale, una piazza ed un parco di sculture, anch’esso ideato da Renzo Piano, con
una spettacolare vista del mare e delle isole del fiordo.
ASTRUP FEARNLEY MUSEET - TEGNET AV RENZO PIANO
Astrup Fearnley museet for samtidskunst ligger på Aker Brygge, mer presis Tjuvholmen.
Tjuvholmen er den nyeste bebyggelsen i område med broforbindelse til Aker Brygge og
består av tre deler, som er skilt fra hverandre med kanaler: Odden, landfast og nærmest
Aker brygge med mange forretninger og næringsbygg, Holmen, mot syd og for det meste
boligbegyggelse, og Skjæret med museet, skulpturpark og badestrand.
Hele dette område var frem til begynnelsen av 1980 årene et nedslitt industri- og
verkstedsområde. Men etter at Aker Mekaniske ble nedlagt i 1982 er Aker Brygge blitt
gjenstad for et nennsomt utbyggingsarbeid som fullstendig forandret områdets arkitektoniske
karakter. Aker Brygge og Tjuvholmen er blitt møteplasser for kultur og rekreasjon med
restauranter, forretninger, gallerier og andre kunsttilbud.
Tjuvholmen minner om en nordisk, moderne Venezia med sin nærhet til vannet, broene,
kanalene og trange små passasjer. Det nye museet for samtidskunst ligger her og er tegnet
av Renzo Piano i samarbeid med det lokale arkitektfirmaet Narud Stokke-Wiig. Det ble innviet
i september 2012 og ble veldig snart et signalbygg for byen.
Museet gjester skiftende og faste utstillinger. Astrup Fearnley-samlingen omfatter verk fra
sekstitallet og utover av toneangivende norske og utenlandske kunstnere som Charles Ray,
Richard Prince, Bruce Nauman, Robert Gober, Francis Bacon, Anselm Kiefer, Andy Warhol,
Damien Hirst, Matthew Barney, Cindy Sherman, Bjarne Melgaard og Jeff Koo (hans kjente
kitschskuptur “Michael Jackson and Bubbles” er en del av samlingen).
8
Museet har en ideell beliggenhet i enden av en spasertur som starter på Rådhusplassen og
går langs kaia og helt frem til ytterst på Tjuvholmen der land og hav møtes. Bygget i tre,
glass og stål består Museet av tre bygg forbundet av en særpreget takstruktur, lys- og lett,
som strekker seg mot fjorden som et enormt hvitt seil. Og nettopp det vellykkede samspill
mellom natur og arkitektur er blitt den store italienske arkitekts fremste signatur.
Fra det første øyeblikket besøkende ankommer stedet blir man omfavnet av natur og kunst:
museets bygninger, en bro, en kanal, en piazza, en skulpturpark og en slående vakker utsikt
over sjøen og øyene i Oslofjorden.
THE MUSEUM OF MODERN ART DESIGNED BY RENZO PIANO
The Aker Brygge waterfront area, including Tjuvholmen (Island of Thieves), was until a few
decades ago a warehouse district and a hub of port activities. It has undergone a complete
renovation and has now become a primary cultural and social aggregation pole of the
Norwegian capital. The island of Tjuvhomen (which in a way may resemble Venice with its
small squares and narrow streets, its bridges, its docks, its close relationship with water) has
become the new home to the Astrup Fearnely Museum of Modern Art. The Museum was
designed by the Genoese architect Renzo Piano with the assistance of the Oslo-based NarudStokke-Wiig design office. It opened on 29 September 2012 and immediately became an
iconic building of the city.
The museum is beautifully located at the end of an itinerary starting from Town Hall Square
and reaching the tip of Tjuvholmen island, where land and sea meet. Made of wood, steel and
glass, the museum consists of three buildings joined by a bright and light glass roof which
reaches out to the fjord like a huge white sail curve. Such a perfect integration of natural
landscape and architecture is the hallmark of the great Italian architect. The museum hosts
temporary exhibitions as well as the permanent collections of the former Astrup Fearnley
Museum of Modern Art. They include works from the Sixties onwards by Norwegian and
international artists such as Ray Charles, Richard Prince, Bruce Nauman, Robert Gober,
Francis Bacon, Anselm Kiefer, Andy Warhol, Damien Hirst, Matthew Barney, Cindy Sherman,
Bjarne Melgaard and Jeff Koons (“Michael Jackson and Bubbles”).
Since their arrival, visitors are immersed in nature and art: the buildings of the museum, a
bridge, a channel, a square and a sculpture park, also designed by Renzo Piano, with a
spectacular view of the sea and fjord islands.
Photo: VisitOSLO/Leif-Harald Ruud
9
Photo: “Astrup Fearnley 011" by Vidar Iversen
Photo: "Astrup Fearnley 009" by Vidar Iversen
10
UN PREMIO NOBEL PER LA PACE ITALIANO: ERNESTO TEODORO MONETA
Tra i premi istituiti da Alfred Nobel nel 1895, quello per la Pace fu probabilmente il più caro al
suo cuore.
Dal 1901, esso viene assegnato ogni anno da un apposito Comitato eletto dal Parlamento
norvegese, che seleziona le centinaia di candidature di persone fisiche o di istituzioni
presentate da parlamentari, associazioni, governi.
Il premio viene poi consegnato ogni anno in dicembre in una suggestiva cerimonia nel
municipio di Oslo.
Il “Nobel Peace Center”, situato a pochi passi dal lungo mare, nella zona di Aker Brygge tra il
municipio e il Museo di arte moderna Astrup Fearnley, costituisce un centro di informazione e
documentazione sulla storia, le finalità e il ruolo del prestigioso riconoscimento. Vi sono
ricordate tutte le personalità ed istituzioni insignite del premio dal 1901 ad oggi.
Tra di esse figura l’italiano Ernesto Teodoro Moneta, che fù giornalista, militare e
successivamente pacifista, e che ricevette il premio insieme Louis Renault nel 1907.
Moneta partecipò attivamente alle campagne militari per la libertà e l’unificazione italiana,
combattendo con gli insorti a Milano nel 1848, con Garibaldi nel 1859, con l’esercito italiano
per la liberazione di Venezia nel 1866. Nel 1887 fondò l’Unione Lombarda per la Pace e
l’Arbitrato, battendosi per il disarmo e per una forma più avanzata di organizzazione
internazionale.
ERNESTO TEODORO MONETA: EN NOBELFREDSPRIS VINNER FRA ITALIA
Av alle prisene Alfred Nobel ønsket å dele ut til dem som hadde gjort menneskeheten stor
nytte er Fredsprisen kanskje den han hadde mest kjær.
Fra og med 1901 er Fredsprisen utdelt av en egen komité valgt - av det norske stortinget,
Den norske Nobelkomité. Hvert år velger komiteen ut vinneren, være seg en person eller en
organisasjon, blant hundrevis av søknader fremmet av medlemmer av parlamenter og
regjeringer, akademikere og andre som i følge Nobelstiftelsens statutter har rett til å
nominere. Prisen deles formelt ut hvert år på Alfred Nobels dødsdato den 10.desember ved
en høytidelig seremoni i Oslo Rådhus.
Nobels Fredssenter ligger ved sjøkanten mellom Rådhusplassen og Aker Brygge få skritt fra
Astrup Fearnely museet for samtidskunst. Senteret tilbyr utstrakt informasjon og
dokumentasjon over historien om Alfred Nobel, fredsprisen og fredsprisvinnerne. På Senteret
er alle - mottagerne av Nobels fredspris fra 1901 og til dagens dato presentert.
Blant fredsprisvinnerne finner vi Ernesto Teodoro Moneta, italiensk offiser, journalist, og
etterhvert pasifist. Han mottok prisen sammen med Louis Renault i 1907.
Moneta (1833-1918), deltok aktivt i felttogene for Italias frigjøring og samling. Han tok til
våpen med opprørerne i Milano 1848, kjempet med Garibaldi i 1859 og i den italienske hæren
i 1866 for å befri Venezia. I 1887 grunnla Moneta “Unione Lombarda per la Pace e
l'Arbitrariato” (Den lombardiske union for fred og megling), en fredsorganisasjon som hadde
som mål å fremmed fred og nedrustning og konfliktløsning gjennom forhandlinger.
AN ITALIAN PEACE NOBEL PRIZE: ERNESTO TEODORO MONETA
Of all the awards established in 1895, the Peace Prize was probably the most dear to Alfred
Nobel’s heart.
11
Since 1901, the recipient is (or are) selected annually from hundreds of applications by
individuals or institutions by a special committee elected by the Norwegian Parliament.
The price is then awarded every year on 10 December in an impressive ceremony in Oslo City
Hall, in the presence of the King of Norway.
The “Nobel Peace Center”, located just a few steps from the waterfront in the Aker Brygge
area between City Hall and the Museum of Modern Art Astrup Fearnley, is an information
center and documentation of history, nature and role of such prestigious award. All
personalities and institutions honored with the award since 1901 to date are celebrated there.
Among them features the Italian Ernesto Teodoro Moneta, journalist, soldier and later
pacifist, who was awarded the prize in 1907, together with Louis Renault.
Moneta actively participated in the military campaigns for the unification of Italy. He fought
with the Italian rebels in Milan in 1848, with Garibaldi in 1859 and with the Italian army for
the liberation of Venice in 1866. In 1887 he founded the Lombard League for Peace and
Arbitration, which promoted disarmament and a more advanced form of international
organization.
The Nobel Peace Center at Vestbanen
12
L’OPERA
Il lungomare di Oslo, nella zona di Bjørvika, è dominato dall'enorme mole dell’Opera.
Dopo un lungo dibattito, la decisione di costruire un nuovo edificio dell’Opera venne presa nel
1999. Nel 2000 lo studio Snøhetta si aggiudicò la gara e i lavori, iniziati nel 2003, durarono
per quattro anni. Il nuovo edificio fu inaugurato il 12 aprile 2008, ed è considerato ora la più
grande costruzione a carattere culturale edificata in Norvegia dai tempi della Cattedrale di
Nidaros a Trondheim nel 12.mo secolo.
Le dimensioni sono impressionanti: oltre 38.000 m² coperti; oltre 1300 posti a sedere
nell'auditorium principale; altre centinaia di posti in altre sale.
L'edificio ospita l'opera e il balletto nazionale di Norvegia.
Vi è una forte presenza italiana in questo vero capolavoro dell'architettura contemporanea,
che ha vinto tra l'altro il premio di architettura contemporanea dell’Unione Europea nel 2009:
esso è infatti costruito essenzialmente di vetro e di marmo, il bel marmo italiano di Carrara.
Questo marmo bianco proviene dalla parte settentrionale della Toscana, nella zona appunto di
Massa e Carrara e dalla Lunigiana. Questo tipo di marmo era già conosciuto ed apprezzato in
epoca classica, e fu ad esempio utilizzato nella costruzione del Pantheon a Roma. Fu la pietra
preferita da Michelangelo Buonarroti, che la utilizzò ad esempio per il suo David e per la Pietà
oggi custodita nella Basilica di San Pietro.
Per molti, il marmo di Carrara è quasi un materiale vivente. Da questo approccio muove il
musicista Gisle Kverndokk, che nel 2008 presentò la composizione “Marble Surplus” proprio
per l'apertura della nuova Opera, il 12 aprile 2008. L'intuizione di Kverndokk fu di utilizzare
tutti i suoni che possono essere estratti da una lastra di marmo. La sua composizione è stata
concepita specificamente per i percussionisti dell'Opera di Oslo, che percuotendo con i loro
strumenti superfici marmoree di diversa dimensione e di diverso spessore, ne estraggono
suoni di tipo diverso che, articolati in una lunga composizione culminante in una danza
tipicamente italiana, presentano un vero e proprio viaggio all'interno della pietra e ne
vogliono portare alla luce la intima “vita” nascosta.
L’Italia è presente all’Opera anche con una eccellenza del suo design: le poltrone
dell’Auditorio principale sono state realizzate da Poltrona Frau.
OPERAHUSET
Oslos havnepromenade i Bjørvika domineres av den ruvende operabygningen.
Etter en lang debatt ble det besluttet å bygge en ny opera i 1999. Året etter gikk Snøhetta av
med seieren i arkitektkonkurransen, og den fire år lange byggeperioden startet i 2003. Det
nye operabygget regnes som det største kulturbygget som er satt opp i Norge etter at
Nidarosdomen ble bygget på 1100- og 1200-tallet. Det ble fredet av Riksantikvaren i 2012.
Størrelsen er imponerende: over 38.000 m2 innendørsareal med to saler; mer enn 1300
sitteplasser i hovedsalen og opptil 400 sitteplasser i de- andre salene. Den isfjell-lignende
bygningen huser Den norske opera & ballett, i tillegg til to restauranter.
Det er et sterkt italiensk nærvær i dette norske mesterverket innen samtidsarkitektur, som
for øvrig ble tildelt EUs samtidsarkitekturpris i 2009: faktisk er den konstruert hovedsakelig
av to materialer; glass og marmor, den vakre italienske carrara-marmoren. Denne hvite
marmoren kommer fra den nordlige delen av Toscana, fra områdene som heter nettopp
Carrara, Massa og Lunigiana. Marmoren herfra var kjent og verdsatt allerede i romersk tid,
den er for eksempel brukt i Pantheon i Roma, og var favorittmaterialet til Michelangelo, som
brukte den i sin berømte statue David og i Pietà-skulpturen som befinner seg i Peterskirken.
13
For mange er Carrara-marmoren nærmest et levende materiale. Dette var utgangspunktet til
musikeren og komponisten Gisle Kverndokk, som i 2008 presenterte komposisjonen «Marble
Surplus», skrevet til nettopp åpningen av den nye operaen som fant sted den 12. april dette
året. Kverndokks idé var å gjøre bruk av alle lydene som kan fås ut av en marmorplate.
Stykket var spesialskrevet til slagverkerne i Den norske operas orkester, som slår køller og
stikker mot marmoroverflater av ulik størrelse og tykkelse for å få fram ulike typer lyder.
Disse lydene går igjen på ulike måter i løpet av den lange komposisjonen, for å ende opp i en
typisk italiensk dans. Slik presenterer de en reise gjennom steinens indre som bringer dens
skjulte «indre liv» til overflaten.
Italia er til stede i Operahuset også gjennom sitt store sans for design: publikumssetene i
hovedsalen er fremstilt av den kjente italienske møbelprodusenten Poltrona Frau.
THE OPERA HOUSE
The waterfront of Oslo, in the Bjørvika area, is dominated by the impressive building of the
Opera. After much discussion, the decision to build a new Opera building was finally taken in
1999. The project, submitted by the international architecture office Snøhetta, was chosen
among the many entries in 2000. Works started in 2003. The new building was inaugurated
almost five years later, on 12 April 2008, and is now considered the largest cultural building
built in Norway since the Nidaros Cathedral in Trondheim in the 14th century. Its dimensions
are impressive: more than 38,000 covered square meters; over 1300 seats in the main
auditorium; additional hundreds of places in other rooms. The building houses the Opera and
the National Ballet of Norway. There is a strong Italian presence in this masterpiece of
contemporary architecture, which won among others the prize of contemporary architecture
in the European Union 2009: it is in fact built in glass and marble, the beautiful Italian
Carrara marble. This white marble comes from the northern part of Tuscany (Massa Carrara
and Lunigiana districts). This type of marble was already known and appreciated in the
classical era, and it was for example used in the construction of the Pantheon in Rome. It was
the favorite stone of Michelangelo Buonarroti, who used it for example for his “David” and for
his “Pietà” now in Saint Peter's in Rome. For many, the Carrara marble is almost a living
material. That is the inspiration behind “Marble Surplus” by the musician Gisle Kverndokk,
especially composed for the opening of the new Opera on 12 April 2008. Kverndokk’s idea
was to use all the sounds that can be extracted from a marble slab. His composition was
designed specifically for drummer players of the Opera in Oslo. By percussing surfaces of
marble different in size and thickness, they extracted sounds of different type, culminating in
a typically Italian dance. In a way, that was a real “journey inside the stone” which brought
to light the intimate “life” hidden in it. Italy is also present in the Opera house with an
excellence of its design tradition: the seats in main Auditorium have been produced by
Poltrona Frau.
Photo: Hans A. Rosbach
14
“SHE LIES”: LA SCULTURA GALLEGGIANTE DI MONICA BONVICINI
Ancorata nel fiordo di Oslo, a pochi metri dalla riva dove si trova l'edificio dell'Opera, si
muove sulla superficie dell’acqua una scultura dell'artista veneziana contemporanea Monica
Bonvicini, dal titolo “She lies” (“Lei giace”, in norvegese “Hun ligger”).
L'opera ha ragguardevoli dimensioni (12 metri di altezza, 17 di larghezza, 16 di profondità)
ed è appoggiata ad una piattaforma di cemento. Il mutevole gioco delle onde e delle maree la
fanno ruotare sul suo asse, offrendo quindi visioni sempre diverse, determinate
dall’imprevedibile interazione dell’acqua sul suo posizionamento e della luce sulle sue superfici
inclinate. La scultura non è più “data”, ma è in divenire permanente.
L’opera di Bonvicini è intesa come una interpretazione tridimensionale del noto dipinto del
pittore romantico tedesco Caspar David Friedrich “Il mare di ghiaccio” (Das Eismeer) (18231824). Il tema dell’iceberg, cosi tipicamente nordico, è anche un richiamo esplicito ai
problemi posti dal cambiamento climatico.
«HUN LIGGER»: MONICA BONVICINIS FLYTENDE SKULPTUR
Forankret i Oslofjorden, liggende noen meter fra vannkanten ved Operaen, finner man en
skulptur laget av den venetianske samtidskunstneren Monica Bonvicini. Skulpturen heter
«She lies» (Hun ligger) og flyter i vannskorpen på Oslofjorden.
Skulpturen har store dimensjoner (12 meter høy, 17 meter bred og 16 meter dyp), og den
hviler på en plattform av betong. Bølgene leker med skulpturen og snur den kontinuerlig
rundt sin egen akse. Dette gir mulighet til å kunne se den fra stadig nye synsvinkler og med
stadig nytt lysspill på skulpturens yttersider. Skulpturen er ikke «ferdig” eller “satt» en gang
for alle, men den skapes kontinuerlig på ny.
Bonvicinis kunstverk må forstås som en tredimensjonal tolkning av det kjente maleriet «Das
Eismeer» (Ishavet) malt i 1823-24 av den tyske maleren Caspar David Friedrich (18231824). Kunstverkets tema, et isfjell, som er så typisk nordisk, er også en påminnelse om
utfordringene knyttet til global oppvarming.
“SHE LIES”: A FLOATING SCULPTURE BY MONICA BONVICINI Docked in the Oslo
Fjord, a few meters from the shore where the Opera house is located, a sculpture by the
contemporary Venetian sculpture Monica
Bonvicini floats on the water surface. Its title is “She lies”. The sculpture has a considerable
size (12 meters high, 17 wide, 16 deep) and rests on a concrete platform. The changing play
of the waves and tides make it rotate on its axis, thus offering constantly changing visions
and unpredictable interactions with the landscape. The effects of water on its positioning and
of light on its inclined surfaces makes the sculpture is no longer “a given fact” but rather “a
constantly evolving vision". Bonvicini’s work is meant as a three-dimensional interpretation of
a well-known painting by the German Romantic Caspar David Friedrich, “The Sea of Ice” (Das
Eismeer) (1823-1824). The theme of the iceberg, so typical Nordic, is also an explicit
reference to the problems posed by climate change.
15
The Opera House and “She lies”. Photo: GAD
Photo: Operautsmykking.no
Foto: Bildarchiv Foto Marburg, Bildindex der Kunst und Architektur
16
IL POLO MUSEALE DI BYGDØY
Il polo museale di Bygdøy, penisola prospiciente il centro storico di Oslo e agevolmente
raggiungibile dal centro anche in battello, coperta di boschi e nota anche per le navi vichinghe
del nono secolo d.C., custodisce importanti riferimenti anche all'Italia in ciascuna delle sue tre
sedi: il Museo Fram, il Museo Marittimo, il Museo Kon-Tiki.
MUSEER PÅ BYGDØY
Bygdøy, den grønne halvøya med utsikt inn til Oslo sentrum, lett tilgjengelig derfra med båt,
er kjent for de mange museene som holder til der, bl.a. Norsk Folkemuseum og
Vikingskipshuset med vikingskipene fra 800-tallet. På Bygdøy finnes også noen viktige
referanser til Italia i tre av sine kjente museer: Frammuseet, Norsk Maritimt Museum
(tidligere Sjøfartsmuseet), Kon-Tiki-museeT.
THE MUSEUM AREA OF BYGDØY
Bygdøy is a peninsula easily reachable by boat from the Oslo city center. Bygdøy hosts a
fascinating museum area, among others the Viking ships museum, and which also offers
important references to Italy in each of its three maritime museums: the Fram Museum, the
Maritime Museum, the Kon-Tiki Museum.
Aerial view of the Bydgøy peninsula
MUSEO FRAM
Il Museo Fram ospita la mitica nave norvegese con la quale Nansen e Amundsen compirono le
loro leggendarie esplorazioni polari tra il 1893 e il 1912. Da poco, accanto alla Fram, ha
trovato accoglienza del museo anche la nave Gjøa, con la quale Amundsen completò nel 1906
il primo passaggio a Nord-Ovest. Il museo Fram, oltre a commemorare le figure di Nansen ed
Amundsen, rende anche omaggio ad altri protagonisti dell'esplorazione polare. Tra di essi
figurano cinque italiani, ricordati in vario modo nel museo.
Nel passaggio tra la sala espositiva della Fram e quella della Gjøa, alcuni pannelli ricordano i
veneziani Giovanni Caboto (noto anche come John Cabot, che raggiunse l’America in due
viaggi nel 1497 e nel 1498) e il figlio Sebastiano Caboto (noto anche come Sebastian Cabot,
che compì il suo più importante viaggio transoceanico nel 1526). Nello stesso passaggio, un
altro pannello ricorda il fiorentino Giovanni da Verrazzano, che fu il primo europeo, dopo i
Vichinghi, ad esplorare la parte settentrionale del continente americano tra la Florida e il New
Brunswick, effettuandovi il suo viaggio più importante nel 1524.
17
In una grande carta geografica, situata nella sala che ospita la nave Gjøa e che riporta i
percorsi artici di grandi esploratori, viene ricordato Luigi Amedeo di Savoia, duca degli
Abruzzi, che, nel 1900 guidò una spedizione polare a bordo della nave “Stella Polare” durante
la quale stabilì il record mondiale di latitudine nord superando il punto raggiunto cinque anni
prima da Nansen. La “Stella Polare” iniziò il suo viaggio proprio da Oslo (allora Christiania) nel
1899 e lo concluse l’anno successivo ad Hammerfest. Alla spedizione partecipò anche
Francesco Querini, veneziano, discendente di quel Pietro Querini che nel 1432, raggiungendo
le isole Lofoten situate al di là del circolo polare, aprì le vie del commercio di stoccafisso tra la
Norvegia e le zone del Mediterraneo.
Grande spazio è riservato infine a Umberto Nobile, ingegnere aeronautico e pilota di dirigibile,
che, assieme a Roald Amudsen e Lincoln Ellsworth, nel 1926 raggiunse il Polo Nord ai
comandi del dirigibile da lui costruito e ribattezzato Norge. Il volo divenne subito leggendario:
partito dall'aeroporto di Ciampino, presso Roma, il Norge fece tappa ad Oslo, si trasferì alle
isole Svalbard dalle quali mosse per sorvolare il Polo Nord l’11 maggio 1926 dove lasciò
cadere le tre bandiere italiana, norvegese e statunitense, per proseguire poi fino alla città
americana di Noma in Alaska (“da Roma a Noma”). Umberto Nobile guidò una seconda
spedizione al Polo due anni dopo, nel 1928, alla guida del dirigibile Italia. Raggiunse la sua
meta (il primo essere umano ad aver raggiunto il Polo due volte), ma sulla via del ritorno,
travolto da una tempesta, il dirigibile Italia precipitò sulla banchisa polare. I superstiti
vennero salvati da una ragguardevole operazione di salvataggio internazionale, alla quale
partecipò lo stesso Roald Amundsen che vi perse la vita. Partecipò alle operazioni di
salvataggio anche il pilota italiano Pier Luigi Penzo, che perì precipitando nel Rodano durante
il volo di rientro in Italia. A lui è oggi dedicato lo stadio della sua nativa città di Venezia, oltre
ad un monumento ai Giardini della Biennale, a pochi passi dal monumento dedicato all’altro
eroe polare Francesco Querini (e ai suoi cani husky) e dal padiglione nordico opera di Sverre
Fehn.
Alcune foto ricordano anche le esplorazioni artiche di Amundsen a bordo di idrovolanti N24 e
N25, costruiti e montati nella città italiana di Pisa.
FRAMMUSEET
Frammuseet huser det legendariske norske skipet som Nansen og Amundsen brukte under
sine verdensberømte polekspedisjoner i perioden mellom 1893 og 1912. Nylig har også skipet
Gjøa, som Amundsen i 1906 brukte under fullføringen av den første seilasen gjennom NordVestpassasjen, funnet en plass i museet ved siden av Fram. Frammuseet hedrer også andre
polarhelter i tillegg til Nansen og Amundsen. Blant disse finner vi fem italienere, som minnes
på ulike måter i museet.
I gangen mellom salene der Fram og Gjøa er utstilt, finner vi noen malerier som
minner/hedrer venetianerne Giovanni Caboto (også kjent som John Cabot som nådde
Amerika to ganger under reiser i henholdsvis 1497 og 1498) og sønnen Sebastiano Caboto
(også kjent som Sebastian Cabot, som fullførte sin første transatlantiske reise i 1526). I den
samme gangen minner et annet maleri oss om fiorentineren Giovanni da Verrazzano. Han var
den første europeer etter Vikingene som utforsket den nordlige delen av det amerikanske
kontinentet mellom Florida og New Brunswick. Hans viktigste reise tok ham dit i 1524.
Et stort geografisk kart som henger i salen der vi også finner Gjøa, viser de arktiske rutene til
de store oppdagelsesreisende, deriblant Luigi Amedeo di Savoia, hertug av Abruzzo. I 1900
ledet han en polarekspedisjon ombord i skipet “Stella Polare”. Dette gav ham verdensrekord i
å nå nordlig breddegrad ved å passere det punktet Nansen hadde nådd fem år tidligere.
“Stella Polare” startet sin reise/ferd nettopp fra Oslo (dengang Christiania) i 1899 og ferden
ble avsluttet året etter i Hammerfest. Også Francesco Querini, fra Venezia og etterkommer av
Pietro Querini, deltok i ekspedisjonen. Samme Querini nådde i 1432 Lofoten nord for
polarsirkelen, noe som åpnet for handelsruter for tørrfisk mellom Norge og
middelhavsområdet.
18
Det er satt av stor plass til Umberto Nobile, flyingeniør og luftskipfører som sammen med
Roald Amundsen og Lincoln Ellsworth nådde Nordpolen i 1926 ombord i luftskipet Norge som
var tegnet av ham selv.
Flyvningen ble umiddelbart historisk: med avreise fra Ciampino Flyplass ved Roma
mellomlandet luftskipet Norge i Oslo før det fløy til Svalbard som var utgangspunkt for
overflygingen av Nordpolen den 11.mai 1926. Under overflyvningen kastet man ned tre
nasjoners flagg; det italienske, det norske, det amerikanske. Reisen gikk deretter videre til
den amerikanske byen Nome i Alaska (“Fra Roma til Noma”). Umberto Nobile ledet en
ekspedisjon nummer to ved roret til luftskipet Norge til Nordpolen to år senere, i 1928. Han
nådde sitt mål (den første mann til å nå Nordpolen to ganger), men på hjemvei ble han
overrasket av en storm og luftskipet styrtet på den polare isbreen. De overlevende ble reddet
av en stor internasjonal redningsoperasjon der nevnte Roald Amundsen deltok og mistet livet.
Også den italienske piloten Pier Luigi Penzo, som falt fra under en styrt i Rodano på vei hjem
til Italia, deltok i redningsoperasjonen. I hans hjemby Venezia har man oppkalt byens stadion
etter ham, i tillegg til et monument/minnesmerke som finnes i parken til Biennalen. Få skritt
derfra finnes minnesmerket for en annen polarhelt, nemlig Francesco Querini (og hans huskyhunder) samt den nordiske paviljongen som er tegnet av Sverre Fehn.
Noen bilder viser oss også Amundsens arktiske oppdagelsesreiser ombord i sjøflyene N24 og
N25. Sjøflyene ble tegnet og montert i den italienske byen Pisa.
THE FRAM MUSEUM
The Fram Museum is home to the legendary Norwegian ship by which Nansen and Amundsen
accomplished their legendary polar explorations between 1893 and 1912. A recent addition to
the museum’s collection is the ship Gjøa (by which Amundsen completed in 1906 the first
northwest passage).
The Fram Museum both commemorates the great Norwegian Nansen and Amundsen and pays
tribute to other polar heroes. These included five Italians.
In the subway connecting the Fram and the Gjøa halls, some panels commemorate the
Venetian Giovanni Caboto (also known as John Cabot, who reached America in two trips in
1497 and in 1498) and his son Sebastiano Caboto (also known as Sebastian Cabot, who
made his most important trip transatlantic in 1526). In the same subway, another panel
recalls the Florentine Giovanni da Verrazzano, who was the first European, after the Vikings,
to explore the northern part of the American continent between Florida and New Brunswick
(1524).
A large map in the Gjøa hall reports the Arctic routes of great explorers, including Luigi
Amedeo of Savoy, the Duke of Abruzzi, who in 1900 led a polar expedition aboard the ship
“Stella Polare” (Polar Star ) during which set the world record of north latitude (some 50 km
beyond the point reached five years earlier by Nansen). The "Stella Polare " began its journey
from Christiania in 1899 and returned to Norway (Hammerfest) the following year. Francesco
Querini, a Venetian, was also a member of the expedition. He was a descendant of that Pietro
Querini that in 1432, reaching the Lofoten islands (north of the Arctic Circle) and opened the
stockfish trade between Norway and the Mediterranean areas.
Specific attention is devoted to Umberto Nobile, aeronautical engineer and airship pilot, who,
along with Roald Amundsen and Lincoln Ellsworth in 1926 reached the North Pole by the
airship he designed and built, the “Norge”. The “Amundsen-Ellsworth-Nobile” expedition
immediately became legendary: after leaving Ciampino airport, near Rome, the “Norge” made
a stop in Oslo, moved to Svalbard via Leningrad and from there she moved on to reach the
North Pole on May 12, 1926. The flight ended in Nome in Alaska ("from Rome to Nome").
Umberto Nobile led a second expedition to the Pole two years later, in 1928, on board the
airship “Italia”. He reached his destination (the first human being to have reached the Pole
19
twice), but on the way back, overwhelmed by a storm, the Italian airship crashed on the ice
pack. The survivors were rescued by a remarkable international rescue operation. Roald
Amundsen joined the rescue operations and gallantly lost his life in an attempt to reach
Nobile by plane. The Italian pilot Pier Luigi Penzo also participated in the rescue operations
and died in a crash on the river Rhône during his return flight to Italy.
Some photos also remind the Arctic explorations of Amundsen on board the seaplanes N24
and N25, which were assembled in the Italian city of Pisa.
Photo: The Fram museum
Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth and Umberto Nobile with the crew of the Norge
20
VELE E BANDIERE AL VENTO: UN INTERESSANTE PARALLELISMO
I visitatori del Museo Fram potranno tracciare un interessante parallelo tra la prima moneta
d'argento mai coniata dalla Repubblica Italiana e la scultura in bronzo che sovrasta la porta
d'accesso all'edificio dello stesso Museo, dal lato del mare.
Nel 1957 vennero coniate le prove della prima moneta d'argento della Repubblica italiana,
dedicata a Cristoforo Colombo. Sul dritto di tale moneta, del valore nominale di cinquecento
lire, figurava una immagine di donna di stampo rinascimentale, circondata da diciannove
stemmi di città e regioni italiane. Al rovescio erano raffigurate le tre caravelle di Cristoforo
Colombo in rotta verso il Nuovo Mondo. Le prove della moneta, tirate in poco più di mille
esemplari che naturalmente ebbero una circolazione esclusivamente amatoriale, vennero
unanimemente apprezzate per l'eleganza e la precisione del disegno. Tuttavia, il 10 dicembre
1957, un capitano di marina segnalò che le bandiere collocate sugli alberi maestri delle tre
navi erano disposte contro vento, cioè orientate a sinistra mentre avrebbero dovuto essere
orientate verso destra, nella direzione del vento che gonfiava le vele. Ne seguì un intenso
dibattito specialistico, che vide coinvolti i maggiori esperti del tempo di navigazione a vela.
Alcuni parlarono di un vero e proprio errore, ritenendo impossibile che le bandiere di una
nave a vela siano orientate nella direzione opposta rispetto al vento. Altri esperti
sottolinearono invece che era perfettamente possibile navigare controvento, con la tecnica
detta “a bolina” e che sicuramente era conosciuta anche al grande navigatore Colombo. In tal
modo, navigando appunto controvento, le bandiere avrebbero potuto ben sventolare in
direzione opposta a quella della nave. Peraltro, ribatterono altri esperti, in caso di navigazione
“di bolina” le vele non avrebbero dovuto essere raffigurate gonfiate dal vento, ma piuttosto
come sottili ed esili spicchi di mezzaluna. In ogni caso, la direzione delle bandiere venne
corretta nella versione definitiva delle monete, che le raffigura orientate verso destra nella
stessa direzione del vento che gonfia le vele. Le monete di prova divennero veri e propri
tesori numismatici e raggiunsero in breve quotazioni elevatissime. I visitatori del Museo Fram
potranno verificare che la scultura in bronzo posta appunto sopra la porta d'accesso
all'edificio dal lato del mare, raffigura anch'essa una nave a vela le cui bandiere sono
orientate in direzione opposta rispetto al vento che sembra gonfiarne le vele.
Il dibattito è aperto se si tratta di un errore o piuttosto di una voluta raffigurazione delle
abilità degli uomini di mare norvegesi di navigare anche controvento.
SEIL OG FLAGG I VINDEN: EN INTERESSANT SAMMENLIKNING
Fram-museets besøkende kan trekke en interessant sammenlikning mellom den første
sølvmynten som ble preget i Republikken Italia og bronseskulpturen som finnes over Museets
inngangsdør fra sjøsiden.
I 1957 ble de første prøvesølvmyntene i Republikken Italia preget og tilegnet Kristoffer
Columbus. På fremsiden av denne mynten, med valøren femhundre lire, var det avbildet et
prøvetrykk av en renessansekvinne som var omgitt av våpenskjoldene til nitten italienske
byer og regioner. På baksiden var Kristoffer Columbus sine tre skip med kurs for Den Nye
Verden. Prøvetrykket av myntene, som ble trykket opp i litt mer enn tusen eksemplarer og
som naturligvis kun ble distribuert på amatørmessig vis, ble enstemmig verdsatt for sin
eleganse og tegningens presise strek. Den 10. desember 1957 gjorde dog en kaptein i den
italienske marinen oppmerksom på at flaggene på de tre skipenes stormaster var rettet mot
vinden, det vil si at de var rettet mot venstre mens de skulle ha vært rettet mot høyre og
retningen til vinden som fylte seilene. En intens debatt fulgte blant spesialister og involverte
datidens største fageksperter innen seilskip. Noen snakket om en hendelig feil, og utelukket
at det var mulig at et skips seil kunne rette seg i motsatt retning av vinden. Andre eksperter
understreket at det derimot var fullt mulig å navigere mot vindens retning om man benytter
teknikken «a bolina» som sikkert også var kjent for den store navigatøren Kristoffer
Columbus. På denne måten, ved å navigere mot vinden, ville seilene kunne ha flagret nettopp
i motsatt retning av skipets. Andre eksperter hevdet derimot at dersom man navigerte etter
21
«bolina»-metoden så ville seilene ikke ha vært avbildet fylt med vind men derimot som tynne
og spinkle halvmåner. Uansett så ble seilenes retning korrigert på den endelige utgaven av
myntene som avbilder dem rettet mot høyre i samme retning som vinden som fyller seilene.
Prøvemyntene ble ekte numismatiske skatter og oppnådde på kort tid svært høye priser.
Frammuseets besøkende kan ved selvsyn se at bronsestatuen som er plassert over
inngangsdøren mot sjøsiden også fremstiller et seilskip hvis seil er rettet i motsatt retning av
vinden som ser ut til å fylle seilene.
Debatten er åpen for diskusjon om det dreier seg om en feil eller om det derimot er en ønsket
avbildning av norske sjøfareres dyktighet i å navigere også mot vinden.
SAILS AND FLAGS IN THE WIND: AN INTERESTING PARALLELISM
Visitors to the Fram Museum can draw an interesting comparison between the first silver coin
ever minted by the Italian Republic and the bronze sculpture over the seaside entrance to the
museum.
In 1957, it was decided that a silver coin of the Italian Republic was to be dedicated to
Christopher Columbus, with a nominal value of five hundred Italian lire. Proof coins were
produced. The image of a woman in Renaissance attire, surrounded by nineteen coats of
arms of cities and Italian regions, was engraved on the obverse of the coin. The three
caravels of Christopher Columbus on their way to the New World were engraved on the
reverse. The proof coins (a little over one thousand all in all) were unanimously and highly
appreciated. However, in December of the same year, an Italian sea captain was reported to
have signaled that the flags placed on the masts of the three ships were waiving against the
wind, and not in the same direction of the wind blowing into the sails. An intense, passionate,
highly specialized debate ensued. Some commentators spoke of a real mistake, believing it
impossible that the flags of a sailing ship can be oriented in the direction opposite to the
wind. Other commentators recalled that it was still conceivable to sail against the wind, with
an "upwind" technique which Columbus could well have known, and that in doing so the flags
could well have been waiving in the direction opposite to that of the ship. In the end, the
direction of the flags was corrected in the final version of the coins: the three flags are
oriented in the same direction as the wind filling the sails. The few proof coins which had
been minted with the flags in the “wrong” direction reached immediately very high prices are
still considered today as of particular value. Visitors to the Fram Museum will notice that the
bronze sculpture placed just above the sea-side entrance to the main building also depicts a
sailing ship; and that the flags of that ship are oriented in the direction opposite to that of the
wind blowing into the sails, just like in the old Italian proof coins. It can be debated if this is
an error, or rather a deliberate tribute to the navigation skills of Norwegian sailors.
The proof coin of the 500 lire
Photo:www.500lireargento.com
The final version of the coin
Photo:www.lamoneta.it
22
MUSEO MARITTIMO
Il Museo Marittimo offre una bella presentazione dell'arte della navigazione in Norvegia dagli
inizi della storia fino all'epoca contemporanea. Ma non mancano alcuni interessanti riferimenti
all'Italia. In una sala a pianterreno, sono esposte diverse opere di buoni paesaggisti norvegesi
a cavallo tra l'Ottocento e il Novecento. Tra di esse figura un’opera di Carl Wilhelm Barth
(1847-1919), di cui è esposta una visione del porto di Palermo che spicca tra le numerose
vedute di fiordi e di aspri paesaggi del Mare Artico. Nella rampa che conduce dal primo al
secondo piano è visibile una piccola raccolta di cartigli in legno recanti ciascuno il nome della
nave sulla quale era collocato. Uno di essi reca le parole “Insula Capri”, un’isola mediterranea
significativamente scelta come nome di una nave norvegese.
In una rampa di passaggio dal primo al secondo piano, in uno spazio dedicato alle crociere
turistiche, figurano diverse fotografie di navi da crociera. Tra queste ultime, figura una grande
nave specializzata in navigazioni sia nell'Artico che nell'Antartico, gestite da una importante
società norvegese di turismo (Hurtigruten): la “MS Fram”, costruita in Italia in poco più di un
anno, tra 2006 e 2007, dal gruppo Fincantieri nei suoi cantieri di Monfalcone, vicino a Trieste.
Nel piano interrato è di particolare interesse una piroga risalente al 2200 a.C., ricavata da un
unico lungo tronco di legno. Piroghe del tutto analoghe e risalenti approssimativamente allo
stesso periodo sono state rinvenute anche in Italia. Si può citare al riguardo la collezione del
Museo Civico di Crema.
NORSK MARITIMT MUSEUM (TIDLIGERE SJØFARTSMUSEET)
Sjøfartsmuseet tilbyr en grundig presentasjon av norsk sjøfartshistorie og kystkultur fra de
første fartøyer fram til moderne tid. Men heller ikke her er det mangel på interessante
referanser til Italia. I en sal i første etasje er det utstilt ulike verker av dyktige norske
landskapsmalere fra overgangen mellom 1800- og 1900-tallet. Blant disse henger det et
maleri av Carl Wilhelm Barth (1847-1919) av havnen i Palermo som skiller seg ut blant
mange bilder med utsikt over fjorder og barske ishavslandskap.
Langs rampen som fører fra annen til tredje etasje, henger det en liten samling treskilt, som
bærer navnene på båtene disse treskiltene en gang har sittet på. En av disse har navnet
«Insula Capri», den kjente italiensk øy i Middelhavet – et spesielt navn på et norsk skip.
I en passasje mellom annen og tredje etasje, på et område som er viet til cruisetrafikken,
henger det flere bilder av norske cruiseskip. Blant disse finner vi et bilde av«MS Fram», som
har spesialisert på å seile både i Arktis og Antarktis. «MS Fram» ble bygget i Italia mellom
2006 og 2007 av firmaet Fincantieri ved deres verft i byen Monfalcone i nærheten av Trieste,
og eies av selskapet Hurtigruten.
I underetasjen utstilles det en stokkebåt fra år 2200 f.Kr., en liten båt laget av en uthult
trestamme. Stokkebåter av samme type og fra tilnærmet samme periode er også funnet i
Italia, og kan beskues bl.a. i bymuseet i Crema.
THE MARITIME MUSEUM
The Maritime Museum offers a good presentation of the art of navigation in Norway since the
beginning of history until today. It includes some interesting references to Italy. On the
ground floor, a painting by Carl Wilhelm Barth (1847-1919) represents the port of Palermo,
Sicily. Barth’s work offers a striking contrast with the other paintings exhibited there, which
mainly offers views of fjords and Arctic landscapes.
The ramp leading to the second floor houses a small collection of wooden planks, each one
bearing the name of the ship on which it was placed . One of them bears the words “Insula
Capri”, a Mediterranean island significantly chosen as the name of a Norwegian ship.
23
A photo of the cruise ship Fram, operated by Hurtigruten both in the Arctic and in Antarctica,
and built in Italy by Fincantieri, is exhibited on the second floor.
A pirogue dating back to 2200 BC, carved from a single long piece of wood, is exhibited in the
basement. Similar pirogues, dating back approximately to the same period, were also found
in Italy. Some are shown at the local Museum in the town of Crema, near Milan.
Carl Wilhelm Barth: Sailing into Palermo
An ancient pirogue
24
MUSEO KON-TIKI
Il Museo Kon-Tiki è consacrato alla vita e all'opera del grande navigatore norvegese Thor
Heyerdahl, nato a Larvik nel 1914 e morto nel 2002 in Italia in Liguria, a Colla Micheri nel
comune di Andora in provincia di Savona, dove aveva a lungo soggiornato negli ultimi anni.
Thor Heyerdahl è celebre per aver attraversato nel 1947 il Pacifico, dall'America Latina alla
Polinesia, a bordo del Kon-tiki, una zattera in legno con la quale coperse 4300 miglia e che
ora si trova appunto nel Museo dallo stesso nome. Intese in questo modo dimostrare che tale
navigazione transoceanica sarebbe stata tecnicamente possibile anche in epoca preistorica.
Dopo un primo tentativo nel 1969, riuscì anche ad attraversare l’Atlantico nel 1970 con una
imbarcazione di papiro, analoga a quelle usate dagli antichi Egizi. Intese così dimostrare come
le antiche civiltà mediterranee avrebbero ben potuto raggiungere l'America secoli e secoli
prima di Cristoforo Colombo. Successivamente viaggiò dall’Iraq alle Maldive e da lì a Gibuti a
bordo del Tigris, anch’essa di giunchi, che diede poi alle fiamme non avendo ottenuto il
permesso di superare lo stretto di Aden. Tra i compagni d'avventura di Thor Heyerdahl figura
l’italiano Carlo Mauri, nato a Lecco nel 1930 ed improvvisamente scomparso nel 1982 dopo
un brillante percorso di alpinista ed esploratore. Mauri fu uno dei tre uomini che viaggiò con
Thor nelle tre spedizioni Ra I, Ra II e Tigris, e come tale è ritratto con loro in una scultura in
bronzo conservata nel Museo.
È anche ricordato dalla bandiera della Repubblica italiana e dalla bandiera della Marina
italiana, che campeggiano nel Museo assieme a tutte le altre dei Paesi di origine dei compagni
d'avventura di Thor.
KON-TIKI-MUSEET
Kon-Tiki-Museet er viet livet og verket til den store eventyreren og antropologen Thor
Heyerdahl. Han ble født i Larvik i 1914 og døde i 2002 i landsbyen Colla Micheri i den
italienske regionen Liguria, der han og familien hadde bodd de siste årene av hans liv når han
ikke var ute på reiser. Thor Heyerdal er berømt for å ha krysset Stillehavet i 1947 ved hjelp
av balsaflåten Kon-Tiki, en strekning på nesten 8000 km fra Latin-Amerika til Polynesia.
Flåten befinner seg nå på museet ved samme navn. Med denne seilasen ville Heyerdahl føre
bevis for at en slik reise over havet hadde vært mulig å gjennomføre også i forhistorisk tid.
Etter et første mislykket forsøk i 1969, lyktes han også i å krysse Atlanterhavet i 1970, på en
sivflåte som var en kopi av papyrusflåtene brukt av de gamle egypterne. Tanken bak dette
var å bevise at de antikke sivilisasjonene rundt Middelhavet meget vel hadde kunnet ta seg til
Amerika, mange århundrer før Columbus og Leiv Eiriksson. Senere reiste han fra Irak til
Maldivene og derfra til Djibouti om bord på en annen papyrusflåte ved navn Tigris, oppkalt
etter elva der den ble sjøsatt. Tigris ble siden overgitt til flammene siden Heyerdahl og
mannskapet ikke hadde fått tillatelse til å krysse Aden-stredet.
En av Heyerdahls ledsagere på hans mange eventyr var italieneren Carlo Mauri. Han ble født i
byen Lecco i Nord-Italia i 1930 og forsvant sporløst i 1982 etter en strålende karriere som
fjellklatrer og oppdager. Mauri var en av de tre mennene som reiste sammen med Thor på de
tre ekspedisjonene Ra I, Ra II og Tigris, og som sådan er han representert i bronseskulpturen
på museet. Han er også til stede gjennom det italienske flagget og den italienske marinens
flagg, som sammen med flaggene til alle Heyerdahls ledsageres hjemland, er del av museets
faste utstilling.
THE KON-TIKI MUSEUM
The Kon-Tiki Museum is devoted to the life and work of the great Norwegian navigator and
explorer Thor Heyerdahl. Born in Larvik in 1914, he lived long in Italy, in Colla Micheri in the
Liguria region, where he died in April 2002.
25
Thor Heyerdahl is famous for having crossed the Pacific in 1947 (over 4300 miles from Latin
America to Polynesia) aboard Kon-Tiki, a wooden raft which is now hosted in the Museum
which bears her name. He intended to demonstrate that transoceanic navigation would have
been technically possible even in prehistoric times.
After a first attempt in 1969 by the boat “Ra I”, he was able to cross the Atlantic in 1970 by a
boat made of papyrus and similar to those used by the ancient Egyptians (“Ra II”). Again, he
intended to demonstrate that ancient Mediterranean civilizations might well have reached
America centuries before Christopher Columbus. Later on, he traveled from Iraq to the
Maldives and from there to Djibouti aboard the “Tigris”, which he then burned not having
received permission to pass through the Strait of Aden. The Italian Carlo Mauri, born in Lecco
in 1930 and who died suddenly in 1982 after a brilliant career as a mountaineer and explorer,
was one of three men who traveled with Thor in his three expeditions Ra, Ra II and Tigris,
and as such is represented with him in a bronze sculpture in the Museum.
Thor Heyerdahl with his crew, Carlo Mauri on the right
The Ra
26
SCULTURA NELLA CATTEDRALE: L’ “ULTIMA CENA” DI ARRIGO MINERBI
La Cattedrale protestante di Oslo è un monumento importante nel cuore della città, costruito
tra il 1694 e il 1697, ristrutturata e restaurata nel 1850, probabilmente su progetto di Alexis
de Chateauneuf. Essa fu successivamente restaurata in occasione del 900.mo anniversario
della città di Oslo nel 1950 sotto la guida del famoso architetto Arnstein Arneberg. All'interno
della cattedrale, nel lato destro del transetto, è custodita una stupenda “Ultima Cena”, opera
dello scultore italiano Arrigo Minerbi vissuto a cavallo tra l'Ottocento e il Novecento.
Minerbi nacque a Ferrara nel 1881 in una famiglia ebrea di modeste condizioni economiche,
per cui il giovane Arrigo dovette rinunciare a proseguire studi formali. Lavorò comunque come
artigiano costruendosi man mano un proprio percorso artistico che culminò nel 1919 con la
sua prima esposizione personale alla galleria Pesaro di Milano. Tra le opere più note vi sono la
gigantesca statua, in ferro e cemento, del Nettuno a Monterosso al mare, il singolare
monumento dedicato a «San Francesco che predica agli uccelli» nel Cimitero Monumentale di
Milano e, sempre a Milano, la porta del Duomo, la prima a sinistra, chiamata «Porta dell'
Editto di Costantino» (iniziata nel 1937 ma ultimata solo nel 1948), il monumento alla Vittoria
del Piave in bronzo conservato a Ferrara e il «Don Orione morente» nella cappella del Piccolo
Cottolengo. Minerbi fu legato da forte amicizia e ammirazione reciproca con Gabriele
D’Annunzio che gli commissiona la tomba della madre a Pescara e per il quale eseguì, tra
l’altro, i ritratti della madre e di Eleonora Duse, entrambi esposti al Vittoriale. Morì a Padova
nel 1960.
Arrigo Minerbi creò “Ultima Cena” nel 1930 per la Biennale di Venezia. L’opera è realizzata a
tutto tondo e fusa in argento, pesa 300 chili, è lunga 2,8 metri e larga 0,8 metri. Essa fu
acquistata dall’uomo d’affari Einar Nilssen che la donò alla Galleria Nazionale. Trovò la sua
sistemazione definitiva nella Cattedrale di Oslo nel 1950. Essa richiama il noto modello del
Cenacolo di Leonardo da Vinci, sia per la disposizione dei protagonisti che per la scelta del
momento (Gesù, circondato dai discepoli, immerge il pane nell'olio e lo passa al traditore
Giuda). Si tratta del momento più solenne e tragico dell'Ultima Cena. Ciascuno dei tredici
protagonisti è rappresentato con i sui tratti specifici ed inconfondibili: ad esempio, Tommaso
l'incredulo è raffigurato in un atteggiamento di profondo scetticismo; Pietro, il Principe degli
Apostoli, quello dotato di carattere più vivace e focoso, è l'unico che balza in piedi per
protestare; Giovanni, l’apostolo prediletto di Cristo, è naturalmente raffigurato con sembianze
molto delicate. Sconvolgente è la faccia di Giuda, da cui traspare fin da quel fatidico momento
una profonda disperazione.
ET ITALIENSK SKULPTUR I DOMKIRKEN: “SISTE MÅLTID” AV ARRIGO MINERBI
Oslo domkirke er et viktig bygg i hjertet av byen. Den ligger på Stortorvet og ble bygd
mellom 1694 og 1697. I 1850-årene ble kirken pusset opp innvendig og ombygd under
ledelse av Alexis de Chateauneuf. Hundre år etterpå, i 1950, ble den restaurert i anledning
Oslo bys 900-årsjubileum under den kjente arkitekten Arnstein Arnebergs ledelse. Samme år
skiftet kirken navn fra Vår Frelsers kirke til dagens Oslo domkirke .
I 1950 kom også skulpturen «L'ultima Cena» (Siste måltid) til Domkirken. Den befinner seg i
midtskipets høyre fløy og er laget av den italienske billedhuggeren Arrigo Minerbi.
Minerbi ble født i Ferrara i 1881 i en jødisk familie. Familen hadde trange økonomiske kår og
Minerbi måtte avstå fra å fortsette sine studier og sin formelle utdannelse. Han arbeidet som
håndverker og fant etterhvert sitt kunstneriske uttrykk som i 1919 ble kronet med hans
første utstilling på Galleri Pesaro i Milano. Blant hans mest kjente verker er en gigantisk
statue i jern og betong av Neptun i Monterosso al mare (Cinque Terre), et særpreget
monument kalt «Sankt Francis som snakker med fuglene» på Cimitero Monumentale i Milano
og, også i Milano, marmorutgaven av «Don Orione morente» (den døende Don Orione) i
kapellet ved Piccolo Cottolengo og bronseutgaven av monumentet «alla Vittoria del Piave»
(over Seieren på Piave) i Ferrara. Minerbi har også laget en av dørene til Milanos domkirke,
27
den første på venstre side- kalt «Porta dell’editto di Costantino» (Dør til Keiser Konstantis
edikt). Arbeidet med døren startet i 1937 men ble avsluttet først i 1948 ettersom Arrigo
Minerbi måtte leve i skjul under krigen pga raselovene mot jødene.
Minerbi var bundet av et sterkt vennskap med og gjensidig beundring for forfatter og dikter
Gabriele D’Annunzio. D’Annunzio ga Minerbi oppdraget med å utforme sin mors gravsted i
Pescara og portrettene av moren og Eleonora Duse, som begge er utstilt ved Vittoriale,
D’Annunzios villa i Gardasjøen. Minerbi døde i Padova i 1960.
Arrigo Minerbi skapte «Siste måltid» i forbindelse med Veneziabiennalen i 1930. Kunstverket
er utformet tredimensjonalt og støpt i sølv, veier 300 kilo og er 2,8 meter langt og 0,8 meter
bredt. «Siste måltid» ble kjøpt av forretningsmannen Einar Nilssen som donerte det til
Nasjonalgalleriet. Det fant sitt endelige hjem i Domkirken i 1950.
Minerbis skulptur fører tankene til Leonardos verdensberømte «Siste måltid» både med tanke
på komposisjonen og skildringen av den samme scenen, det øyeblikket da Jesus som sitter
ved bordet omgitt av sine disisplene, dypper brødet i olje og sender den til Judas,
forræderen-. Det er det mest opphøyde og tragiske øyeblikket i det siste måltidet. Hver og en
av de tretten apostlene er skildret med sine særtrekk og er umiskjennelige: Tomas, tvileren,
er fremstilt med et uttrykk av dyp skeptisisme; Peter, også kalt apostlenes prins, den mest
lidenskapelige og temperamentsfulle av alle, er den eneste som forferdet spretter- opp på
beina for å protestere mot Jesus ord at en av dem vil forråde ham; Johannes, Jesus mest
elskede apostel, er portrettet med svært delikate ansiktstrekk. Judas ansikt derimot er
rystende og utstråler en dyp fortvilelse i dette skjebnesvangre øyeblikket.
A SCULPTURE IN THE CATHEDRAL: “THE LAST SUPPER” BY ARRIGO MINERBI
The Oslo Lutheran Cathedral is an important monument in the heart of the city, built between
1694 and 1697, restored and enlarged in 1850 probably by Alexis de Chateauneuf. It was
later restored in 1950, on the occasion of the 900 Oslo anniversary, under the guidance of
Arnstein Arneberg. A beautiful “Last Supper” is located in the right side of the Cathedral's
transept. His author, Arrigo Minerbi, was born in Ferrara in 1881 into a Jewish family of
modest economic conditions. Young Arrigo had to give up to pursue formal studies. However,
while working as a craftsman, he continued to pursue his artistic aspirations. The turning
point came in 1919, when he participated in an exhibition at the Pesaro Gallery in Milan.
Among his best known works are his “Neptune” giant statue, in iron and cement, at
Monterosso al Mare; "St. Francis preaching to the birds' in the Monumental Cemetery in
Milan; one of the monumental gates of the Milan Cathedral (the first to the left, dedicated to
Constantine's edict, started in 1937 but only completed in 1948); the monument to the
Italian Victory in the First World War, in Ferrara; "The death of Don Orione" in Turin. Minerbi
was a close friend of the poet and political leader Gabriele D'Annunzio. He sculpted the
portraits of both his friend's mother and his lover (Eleonora Duse) and also made his
mother's monumental grave. He died in Padua in 1960.
Arrigo Minerbi created his “Last Supper” in 1930 for the Venice Biennale. His work is cast in
silver, weighs 300 pounds, is 2.8 meters long and 0.8 meters wide. it was
purchased by businessman Einar Nilssen who gave it to National Gallery. He found its final
location in the Oslo Cathedral in 1950. It recalls the well-known model of the
Last Supper by Leonardo da Vinci, both for the expressions of protagonists and for the choice
of the moment (Jesus, surrounded by the disciples, gives the bread to Judah, the betrayer).
This is the most tragic and solemn moment of the Last Supper. Each one of the thirteen
protagonists is portrayed with his specific and unmistakable features: for example, Thomas
the unbeliever is depicted in an attitude of profound skepticism; Peter, the Prince of the
Apostles, the one with more lively and fiery character, is the only one that jumps up to
protest; John, the beloved disciple of Christ, is of course, it depicted with very delicate
features. The face of Judah is shocking and seems to reflect the deep despair which had
seized him since that fateful moment.
28
Arrigo Minerbi, Last Supper, Oslo Cathedral
Photo: Anne-Sophie Ofrim
Leonardo da Vinci, Last Supper, Convento di Santa Marie delle Grazie
Photo: Milanoexperience.it
29
Thomas
Judah
Peter
30
OPERE ITALIANE ALLA GALLERIA NAZIONALE
La Galleria Nazionale, situata a pochi passi da Karl Johans gate (il più elegante asse diario
della capitale), è dedicata in modo particolare alla grande pittura norvegese: da un lato
Edvard Munch, dall’altro i paesaggisti ottocenteschi, da Johan Christian Dahl a Thomas
Fearnley a August Cappelen. Significativa peraltro è anche la presenza di opere provenienti
dall’Italia. La prima saletta della Galleria è dedicata ad alcune sculture romane, in particolare
un bel fregio del III secolo d.C. e vari busti dei primi imperatori. Tra questi ultimi spicca, per
delicatezza di fattura, quello dell’imperatore filosofo Marco Aurelio. Piuttosto ricca è la
collezione di dipinti rinascimentali. Tra di essi una buona “Danae” di Tiziano o della sua
scuola; due opere rispettivamente di Orazio e Artemisia Gentileschi, padre e figlia, tra i
massimi caravaggeschi di scuola romana; una “Carità Romana” dell’altro caravaggesco
Lorenzo Pasinelli, che raffigura un toccante episodio della tradizione classica già narrato dallo
storico romano Valerio Massimo,
con risultati pregevoli per leggerezza cromatica,
immediatezza e forte contrasto tra i due personaggi. La grande sala vicina raccoglie la
collezione di Christian Langaards, lasciata in eredità alla città di Oslo e che vanta tra l’altro
ritratti di Jacopo Bassano e di Antonio Badile (maestro e poi suocero di Paolo Veronese),
sculture del Giambologna e di Andrea della Robbia, e due opere di Domenikos
Theotokopoulos, detto El Greco. È davvero apprezzabile la presenza ad Oslo, città
internazionale, di questo artista nato a Creta, allora veneziana; allievo di Tiziano a Venezia;
pittore di enorme successo in Spagna, e passato alla storia con il suo soprannome in Veneto.
L’Italia è poi raffigurata in alcune opere di paesaggisti norvegesi tra fine Settecento ed inizio
Ottocento: un “Vesuvio” e una “Villa Romana” di J. C. Dahl, una bella immagine di Paestum di
Constantin Hansen. Pregevole anche un dipinto di Camille Corot che raffigura il fiume Velino
presso Terni.
ITALIENSKE KUNSTVERK VED NASJONALGALLERIET
Nasjonalgalleriet ligger kun få skritt fra byens paradegate Karl Johans gate og er naturlig nok
det viktigste utstillingsvinduet for de store i norsk malerkunst: fra Edvard Munch til
landskapsmalere fra 1800-tallet: Johan Christian Dahl, Thomas Fearnley, August Cappelen
bare for å nevne noen. Men Nasjonagalleriet rommer også en betydelig samling av
kunstverk fra Italia. Galleriets første -sal er viet romerske skulpturer, og spesielt en vakker
freske fra det 3. århundre e. Kr. og diverse byster som fremstiller de første romerske keisere.
Blant disse skiller bysten av «filosof-keiseren» Marcus Aurelius seg ut med sin delikate
utføring. Særlig innholdsrik er samlingen av renessansemalerier. Blant disse finnes «Danae»
antatt malt av Tiziano eller av en av hans elever; to arbeider av henholdsvis far og datter
Orazio og Artemisia Gentileschi som etter Caravaggio betraktes som noen av de beste
utøverne av chiaro-scuro teknikken i den såkalte romerske skole; «Caritas romana» et
maleri av Lorenzo Pasinelli, en annen maler klart inspirert av Caravaggio. Kunstverket
forestiller en kjent og rørende historie om kjærlighet mellom far og datter fra den gamle
romerske fortellertradisjon og som man allerede finner hos historikeren Valerius Maximus.
Bildet glimrer med sin lette fargeskala, uttrykkskraft og sterke - kontrast mellom de to
figurene. Den store salen ved siden av viser Christian Langaards samling som ble gitt i arv til
Oslo by og som blant annet rommer portretter av Jacopo Bassano og Andrea della Robbia,
samt to arbeider av Domenikos Theotokopoulos bedre kjent som El Greco som han ble kalt i
Venezia. El Greco ble født på Kreta som dengang var under venetiansk styre. Han var elev av
Tiziano og Tintoretto i Venezia og oppnådde stor anerkjennelse både i Spania og resten av
Europa. Det er gledelig å finne et av hans kunstverk i Oslo. Italia er også tilstede som motiv i
flere verk av de norske landskapsmalerne fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800tallet, bl.a. i «Vesuv bryter ut» og «Villa Malta, Roma» av J.C.Dahl og i et vakkert maleri av
Paestum av Costantin Hansen. Betydningsfullt er også et maleri av Camille Corot over Velinoeleven i nærheten av Terni.
31
ITALIAN MASTERPIECES AT THE NATIONAL GALLERY
The National Gallery is located within walking distance from Karl Johans gate (Oslo’s “High
street”) and is especially dedicated to the Norwegian painting: on the one hand Edvard
Munch, on the other hand nineteenth-century landscape painters such as Johan Christian
Dahl, Thomas Fearnley, August Cappelen. However, Italian art is also represented by a
number of significant works.
The first hall is devoted to some Roman sculptures, notably a beautiful frieze of the third
century A.D. and various busts of early emperors including Marcus Aurelius. The collection of
Renaissance paintings is quite ample and comprehensive.
It includes a “Danae” by Titian or his school; two works by respectively Orazio and Artemisia
Gentileschi (father and daughter),who feature both among the leading painters of
Caravaggio’s Roman school; a “Roman Charity” by Lorenzo Pasinelli, which depicts a touching
episode of the classical tradition already narrated by the Roman historian Valerius Maximus. A
separate, very large hall houses the collection of Christian Langaards, bequeathed to the city
of Oslo, which includes portraits of Jacopo Bassano and Antonio Badile, sculptures by
Giambologna and Andrea della Robbia, two works by Domenikos Theotokopoulos named El
Greco (a Venetian national of Greek origin who lived and worked long in Spain: a genuine
witness to the internationality of art).
Italy is also depicted in some works of Norwegian landscape painters of the late eighteenth
and early nineteenth century: a “Vesuvius” and “Villa Romana” by J. C. Dahl, or a beautiful
image of Paestum by Constantin Hansen. Noteworthy is also a painting by Camille Corot
representing the Velino River near Terni.
Bust of emperor Marcus Aurelius, 160-180 A.D.
Andrea della Robbia
32
Lorenzo Pasinelli, Roman Charity
Titian, Danae
Artemisia Gentileschi, the penitent Mary Magdalene
Orazio Gentileschi, Judith and Her Maidservant with the Head of Holofernes
33
J.C. Dahl, Villa Romana, 1821
J.C. Dahl, Vesuvius
34
PRESENZE ITALIANE AL MUSEO DI ARTI APPLICATE
Dall’ottobre 2016 il Museo di Arti Applicate è chiuso e riprenderà la sua attività come parte
del grande, nuovo Polo museale attualmente in costruzione in una vasta area situata alle
spalle del Centro Nobel per la pace tra il Municipio e la zona di Aker brygge. Il Museo
Nazionale di arti applicate vanta una collezione permanente che illustra in modo magistrale,
l’evoluzione del design norvegese nei suoi rapporti con quello europeo e americano.
Nell’illustrazione delle varie tappe dello sviluppo del design del ventesimo secolo, e nel
costante rapporto dialettico tra concetto e funzione, viene dato ampio spazio alla produzione
italiana. Risalgono agli anni Trenta una caffettiera Bialetti e una macchina per scrivere
Olivetti.
Il ruolo fondamentale del design italiano a partire dalla Triennale di Milano e soprattutto
dall’irrompere sulla scena, negli Anni Ottanta, del gruppo Memphis di Ettore Sottsass, viene
ricordato con un’ampia serie di opere tra le quali in particolare una lampada dello stesso
Sottsass e un tavolo di De Lucchi. Sempre di Sottsass è esposta un’altra macchina per
scrivere della Olivetti, “Valentina”, accanto alla “Lettera 10” di Mario Bellini del 1978. Il
Gruppo Artemide, fondato dall’ingegnere e designer Ernesto Gismondi, anch’esso membro di
spicco del Gruppo Memphis, è rappresentato da alcune lampade del periodo tra la fine degli
anni 60 e la fine degli anni 70, tra cui alcune dello stesso De Lucchi. Troneggia infine la
celebre Moto’, prodotta dall’Aprilia dal 1995 al 2002 e disegnata dall’architetto e designer
Philippe Starck. La Moto’ unisce in un unico oggetto prestigioso l’eleganza di tratto di un
grande designer contemporaneo (famoso tra l’altro per lo spremi agrumi Juicy Salif e per i
lavori all’Eliseo) con le prestazioni sportive della nota casa motociclistica veneta.
ITALIENSKE ARBEIDER VED KUNSTINDUSTRIMUSEET
Fra 16 oktober i år er Kunstindustrimuseet stengt, men vil åpne igjen som en del av det store
Nasjonalmuseet som nå bygges bak Nobels Fredssenter ved Vestbanen.
Museets faste samling viser på forbilledlig vis utviklingen i norsk design og dens forhold til
europeisk og amerikansk design. I museets fremstilling av designens utvikling gjennom det
tyvende århundre og særlig når det gjelder forholdet mellom form og funksjon, noe som er i
konstant endring, vies ikoniske italienske produkter stor oppmerksomhet. Blant disse finner vi
kaffebryggeren fra Bialetti som stammer fra trettiårene og skrivemaskiner fra Olivetti.
Italiensk design har vært ledende siden Milanotriennalen og ikke minst siden åttitallet da
Memphis-gruppen med Ettore Sottsass i spissen hadde sitt gjennombrudd. Denne perioden
er godt representert med en rekke gjenstander, blant annet med en lampe laget av nevnte
Sottsass og et bord av Michele De Lucchi.
Av skrivemaskiner er også “Valentina” vist, en annen skrivemaskin fra Olivetti designet av
samme Sottsass, sammen med “Lettera 10” av Mario Bellini fra 1978. Artemide-gruppen,
grunnlagt av ingeniør og designer Ernesto Gismondi, som også var et fremtredende medlem
av Menphis-gruppen, er representert med lamper fra perioden mellom slutten av sekstitallet
og slutten av syttitallet, noen av dem designet av De Lucchi. Og til slutt må man nevne den
berømte motosykkel Motò produsert av italienske Aprilia fra 1995 til 2002 og designet av
arkitekten og designeren Philippe Starck. Motò kombinere på en umiskjennelig måte de
sportsprestasjoner Aprilia er kjent for og den formeleganse som kjennetegner denne store
samtidsdesigner berømt bl.a. for gjenstander som sitronpresseren Juicy Salif fra 1988 og for
innredning av Elyseepalasset.
ITALIAN TOUCHES AT THE MUSEUM OF APPLIED ARTS
The Museum of Applied Arts was a real hidden gem of the city of Oslo, just a short walk from
the Catholic Cathedral of St. Olav, and illustrated the evolution of Norwegian design in its
35
relations with the European and American design. The Museum is temporarily closed pending
its move to the new building of the National Museum currently under construction.
Its collections, which should be accessible again soon, portray the development of twentieth
century design. Ample space is given to Italy and Italian designers.
A Bialetti coffee machine and an Olivetti typewriter date back to the Thirties.
The fundamental role of Italian design from the Milan Triennale, and especially the
resounding success of the Memphis group led by Ettore Sottsass (Eighties) is recalled by a
wide range of works including a table by De Lucchi, a lamp and another Olivetti typewriter
(“Valentina”) by Sottsass, the “Letter 10” typewriter by Mario Bellini.
The Artemide Group, founded by engineer and designer Ernesto Gismondi, also a leading
member of the Memphis group, is represented by some lamps (late Sixties to late Seventies).
Definitely with a look is “Moto’ ”, a motorbike produced by Aprilia from 1995 to 2002 and
designed by the architect and designer Philippe Starck. “Moto’ ” combines into a single object
the elegance of a great contemporary designer with the sporting performances of that
Venetian motorcycle producers.
Bialetti coffee machine
Olivetti, typewriter from the Thirties, modell Ico
36
Aprilia’s Motò by Philippe Starck
Ettore Sottsass, the “Ashoka” lamp
Michele De Lucchi, the “Cristall” table and the “First” chair
37
UN SOFFIO D’ITALIA NELLA CASA DI IBSEN
Il grande drammaturgo norvegese Henrik Ibsen (1828-1906) trascorse gli ultimi anni della
sua vita in una casa sulla via che ora porta il suo nome e dalla quale con puntigliosità
cronometrica, si recava ogni giorno al non lontano ‘Theatercaféen’. Vi compose le sue due
ultime opere “John Gabriel Borkmann” e “Quando noi morti ci svegliamo”.
La casa è ora un museo che comprende anche (al piano sottostante quello del suo
appartamento privato) una esposizione permanente di documenti, oggetti e fotografie, alcuni
dei quali dedicati al suo profondo rapporto con l’Italia. Egli lasciò infatti il suo Paese il 2 aprile
1864, per tornarvi solo nel 1891 dopo lunghi anni in Italia e in Germania.
Vi si può vedere la sua pagella scolastica, con risultati buoni, ma non straordinari, in
composizione latina, stile latino e latino orale.
Una fotografia del tempo ritrae la scalinata di Trinità de Monti a Roma, presso la quale abitò.
Una pagina del registro di una pensione di Caldaro, in Alto Adige, nella quale si firma “Enrik
Ibsen, Schriftsteller” (scrittore) indica la sua presenza in quella cittadina nel 1876. E’ visibile
anche un manifesto in italiano dell’epoca, che annuncia la rappresentazione del suo dramma
“Spettri” al Teatro Argentina di Roma.
La fortuna di Ibsen in Italia è stata oggetto di un approfondito studio di Giuliano D’Amico,
docente di letteratura norvegese all’Università di Trondheim (“Domesticating Ibsen for Italy.
Enrico and Icilio Polese’s Ibsen Campaign”). D’Amico ha approfondito in particolare gli
adattamenti apportate alle sue opere dai Polese, impresari teatrali veri “domini” della scena
culturale milanese di fine Ottocento ed inizio Novecento che intendevano rendere le
atmosfere nordiche di Ibsen più immediatamente accessibili ad un pubblico italiano.
Non è azzardato sostenere che una visita al museo di Ibsen rafforzi il convincimento che
l’opera del grande norvegese non sarebbe stata tale senza la presenza nella sua vita
dell’Italia; presenza discreta ma pervasiva e costante. Non a caso, egli compose il Brand a
Roma nel 1866 e lavorò al Peer Gynt ad Ischia e a Sorrento nel 1867. Anche Ibsen vedeva
l’Italia come la patria della luce, in senso proprio e in senso figurato. Ci è pervenuta una sua
lettera nella quale descrive le sue prime impressioni all’avvicinarsi per la prima volta al nostro
Paese, al veder apparire da lontano Trieste: “Partii per il Sud attraverso la Germania e
l’Austria, attraversai le Alpi il 9 maggio (1864). Sulle alte montagne le nuvole erano sospese
come grandi, scuri sipari, sotto cui noi, passando, attraversammo il tunnel e improvvisamente
ci trovammo presso Miramare, dove la bellezza del Sud, uno strano luminoso bagliore,
abbagliante come marmo bianco, improvvisamente si manifestò ai miei occhi e segnò tutta la
mia produzione a venire, anche se non tutto in essa era bellezza».
ET PUST AV ITALIA I IBSENS HUS
Den store norske dramatikeren Henrik Ibsen (1828-1906) tilbrakte sine siste leveår i en
leilighet i den gata som i dag bærer hans navn. Herfra spaserte han hver dag den korte turen
ned til sitt faste bord på Grand Café, presis på sekundet. Her skrev han også sine to siste
verk, «John Gabriel Borkmann» og «Når vi døde vågner». Bygningen er i dag et museum,
som i etasjen under det som var Ibsens leilighet også rommer en permanent utstilling av
papirer, gjenstander og fotografier. Enkelte av dem dokumenterer hans sterke forhold til
Italia. Ibsen forlot hjemlandet den 2. april 1864, og kom ikke tilbake til Norge før i 1891,
etter mange år i Italia og Tyskland. Man kan også se forfatterens karakterbok fra skolen, med
gode, men ikke utmerkede resultater i latinsk oversettelse, latinsk stil og latinsk muntlig. Et
samtidig fotografi viser trappene utenfor kirken Trinità dei Monti i Roma, som lå like i
nærheten av der han og familien bodde. En side fra gjesteboka til et pensjonat i landsbyen
Caldaro i Alto Adige, der han undertegnet med «Enrik Ibsen, Schriftsteller», forteller at han
besøkte dette stedet i 1876. Man kan også betrakte en italiensk teaterplakat som reklamerer
for en oppsetning av hans stykke «Gengangere» på Teatro Argentina i Roma.
38
Mottagelsen av Ibsen i Italia har vært gjenstand for en grundig studie “Domesticating Ibsen
for Italy. Enrico and Icilio Polese’s Ibsen Campaign”
utført av Giuliano d’Amico,
førsteamanuensis i nordisk litteratur ved NTNU i Trondheim. D’Amico har spesielt konsentrert
seg om tilpasningene brødrene Enrico og Icilio Polese, to teaterimpresarioer som dominerte
Milanos kulturliv på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, gjorde med verkene
hans. Deres hensikt med dette var å gjøre Ibsens nordiske stemninger mer umiddelbart
tilgjengelige for et italiensk publikum.
Det er ingen overdrivelse å påstå at et besøk på Ibsen-museet styrker følelsen av at den
store forfatterens verk ikke ville vært det samme uten den påvirkningen og inspirasjonen han
fikk fra Italia: den er et diskret, men gjennomtrengende og konstant nærvær. Det var ingen
tilfeldighet at han skrev Brand i Roma i 1866 og arbeidet med Peer Gynt på Ischia og
Sorrento, i nærheten av Napoli, i 1867. Også Ibsen så Italia som lysets hjemland, både i
fysisk og metaforisk forstand. I en take beskriver han inntrykkene han fikk under sin første
reise til Italia: «Jeg rejste nedover, gennem Tyskland, Østrig, og kom gennem Alperne d. 9de
Maj (1864). Over de høje Bjærge hængte Skyerne som store, mørke Forhæng, og ind under
disse kørte vi gennem Tunnellen og befandt os pludselig ved Mira Mara, (slottet Miramare, i
nærheten av Trieste) hvor Sydens Skønhed, et forunderligt lyst Skær, skinnende som hvidt
Marmor pludselig aabenbarede sig for mig og prægede hele min senere Produktion, selv om
ikke alt i den var Skønhed.»
A BIT OF ITALY IN IBSEN’S HOUSE
The great Norwegian playwright Henrik Ibsen (1828-1906) spent the last years of his life in a
house on the street which now bears his name. From there, with meticulous punctuality, he
walked every day to the nearby Theatercaféen. There, he composed his last two works “John
Gabriel Borkmann” and “When We Dead awake”. The house is now a museum which also
includes a permanent exhibition of documents, objects and photographs, some of which are
dedicated to his close relationship with Italy. In fact, he left his country on April 2, 1864, only
to return there in 1891 after many years in Italy and Germany. Among memorabilia on
display is his final school report, with good (although not exceptional) results in Latin
composition, Latin and Latin style. A page in the guests register of a family hotel in Caldaro,
in South Tyrol, dated 1876, is signed “Enrik Ibsen, Schriftsteller” (writer). An advertisement
for his play "Ghosts" at the Teatro Argentina in Rome is also exhibited. The success of Ibsen
in Italy has been thoroughly studied by Giuliano D'Amico, professor of Norwegian literature at
the University of Trondheim ( "Domesticating Ibsen for Italy. Enrico and Icilio Polese Ibsen's
Campaign"). D'Amico has examined in particular the adjustments made to his plays by the
Polese brothers, real leaders of the theatre world of the late nineteenth and early twentieth
century in Milan. Through their modifications and alterations, the Polese brothers made
Ibsen's Nordic atmospheres more easily accessible to an Italian audience. It is no
exaggeration to claim that a visit to the Ibsen Museum confirms that the work of the great
Norwegian playwright would not have been the same without the presence of Italy in his life;
a presence which was discreet but also pervasive and constant. Not surprisingly, he worked
at "Brand" in Rome in 1866 and at "Peer Gynt" in Ischia and in Sorrento in 1867. In a speech
delivered at Copenhagen in 1898, Ibsen describes his first impression of Italy “I journeyed
southward by way of Germany and Austria, and passed through the Alps on May 9. Over the
mountains the clouds hung like a great dark curtain. We plunged in under it, steamed
through the tunnel, and suddenly found ourselves at Miramare, where the beauty of the
South, a strange luminosity, shining like white marble, suddenly revealed itself to me, and
left its mark on my whole subsequent production, even though it may not all have taken the
form of beauty”.
39
The guestbook at a hotel in South Tyrol
Ibsen’s gradebook with good grades in Latin
Advertisement for “Ghosts" at the Argentina Theater in Rome
40
MUSEO NAZIONALE DI ARCHITETTURA
Il Museo di Architettura a Bankplassen, sezione della Galleria Nazionale, è ospitato nella
prima sede della Banca di Norvegia e merita una tappa dell’itinerario italiano ad Oslo per gli
stretti legami tra alcuni episodi delle architetture dei due Paesi.
L’edificio di Bankplassen venne costruito nel 1830 dal “padre” della configurazione urbanistica
della Oslo moderna (all’epoca Christiania), quel Christian Heinrich Grosch autore anche della
Borsa, dell’Università. Anche in vista della destinazione dell’edificio a sede museale, il
maggiore architetto norvegese del Novecento, Sverre Fehn, vi aggiunse una nuova ala,
inaugurata nel 2008. Si tratta dell’ultima opera significativa di Fehn, che si era imposto sulla
scena internazionale nel 1958 con il padiglione nordico ai giardini della biennale di Venezia.
Ed infatti i visitatori potranno cogliere immediatamente le analogie tra gli edifici di Venezia e
di Oslo, in particolare lo slancio verso l’alto, lo spazio scandito da colonne, l’ampia
illuminazione laterale dalle pareti in vetro, con moduli che per taluni sono riconducibili anche
alla lezione dell’italiano Carlo Scarpa.
Il dialogo a distanza tra le due opere di Fehn, e quindi tra Venezia ed Oslo, tra la Norvegia e
l’Italia, è frequentemente sottolineato dalle mostre che regolarmente si tengono al Museo
dell’Architettura. Fino a metà gennaio 2015 ha avuto luogo la mostra “Venezia” dedicata
proprio al padiglione nordico della Biennale. Durante i primi mesi del 2015 è visitabile
l’esposizione “Forms of freedom: African Independence and Nordic Models”, dedicata al
contributo di architetti norvegesi, svedesi e finlandesi a diversi edifici nei nuovi stati di
Zambia, Kenya e Tanzania. Questa mostra è stata in precedenza esposta alla Biennale di
Architettura di Venezia del 2014, visitata da 200.000 spettatori, come è ricordato da pannelli
in italiano che ne fanno parte.
NASJONALMUSEET – ARKITEKTUR
Nasjonalmuseet–Arkitektur, som fra 2003 er en del av Nasjonalmuseet, ligger på
Bankplassen i en bygning fra 1830 som var Norges Banks tidligere hovedkontor da banken
flyttet fra Trondheim til Oslo (den tiden fremdeles Christiania). Museet er vel verdt et besøk
under den “italienske» rute takket være nære forbindelser som Norge og Italia har hatt
gjennom store navn og betydningsfulle utstillinger.
Bygningen ble tegnet av Christian Heinrich Grosch(1801-1865), ansett som “far” til den
arkitektoniske utforming av det sentrale Oslo på grunn av de mange og viktige bygninger han
stod for der. I tillegg til bygget som huser Arkitekturmuseet er også Oslo Børs og
universitetsanlegget langs Karl Johans gate oppført av Grosch.
Da Arkitekturmuseet flyttet inn på Bankpalssen i 2008 designet Sverre Fehn, den største
norske arkitekten på 1900-tallet, en ny fløy brukt som utstillingspaviljon. Dette er Sverre
Fehns siste store verk. Og nettopp Fehn fikk sitt internasjonale gjennombrudd med den
nordiske paviljongen som han tegnet for Veneziabiennalen i 1958 og som ble reist i 1962.
Besøkende kan umiddelbart føle likheter mellom fløyen i Oslo og bygningen i Venezia når det
gjeder den store takhøyden, det store rommet som er klart definert av søyler, den skarpe
belysningen som kommer fra de store glassveggene på den ene siden. Disse er elementer
som enkelte vil også forbinde med den italienske arkitekt Carlo Scarpas lære.
Denne avstandsdialogen mellom Fehns to arbeider, og derfor mellom Oslo og Venezia og
mellom Norge og Italia, er noe som ofte også understrekes av de utstillingene som
regelmessig avholdes ved Museet. I 2014-2015 ble det vist en utstilling viet nettopp den
nordiske paviljon i Biennalen, og fra januar til april 2015 ble utstillingen «Forms of Freedom.
African Independence and Nordic Models” presentert. Utstillingen viste bidragene fra norske,
svenske og finske arkitekter til flere viktige bygninger i de nye afrikanske statene Zambia,
Kenya og Tanzania. Denne utstillingen ble først satt opp for Veneziabiennalen i arkitektur i
41
2014 og hadde stor suksess med over 200.000 besøkende, noe som også bekreftes av tavler
på italiensk som var en del av utstillingen.
THE NATIONAL MUSEUM OF ARCHITECTURE
The Museum of Architecture in Bankplassen (a section of the National Museum) is housed in
the old premises of the Bank of Norway.
The Bankplassen building was built in 1830 by the “father” of modern Oslo, Christian Heinrich
Grosch. Grosch also designed among many other important buildings, the Stock Exchange
and the University complex. The most celebrated Norwegian architect of the twentieth
century, Sverre Fehn, added in turn a new wing to the building , which opened in 2008. This
addition was his last significant work.
Fehn became internationally acclaimed through his Nordic Pavilion in the Gardens of the
Biennale exhibition in Venice (1958). Visitors can easily notice the similarities between the
buildings in Venice and in Oslo, in particular the upward movement, the space punctuated by
columns, the wide side lighting from the glass walls, all that being also reminiscent of the
Italian Carlo Scarpa.
The long-distance dialogue between the two works by Fehn, and therefore in a way between
Venice and Oslo, between Norway and Italy, is frequently strengthened by exhibitions that
regularly take place in the Museum of Architecture.
The National Museum of Architecutre. Photo: HollanStudio/ Statsbygg
“Forms of freedom: African Independence and Nordic Models” at the Sverre Fehn pavilion at
the Venezia Biennale. Photo: Nasjonalmuseet/Annar Bjørgli
42
IL MUSEO DI ARTE CONTEMPORANEA DI BANKPLASSEN
Il Museo di Arte Contemporanea (Museet for Samtidskunst), che nel 2015 celebra il 25.mo
anniversario, è strettamente legato all’Italia sia per la sua genesi che per l’attenzione
dedicata agli artisti italiani contemporanei. Esso è ospitato in un possente edificio di granito e
marmo, già sede della Banca Centrale norvegese, risalente all’epoca dell’esplosione edilizia
della nuova capitale norvegese agli inizi del XX secolo. Subito dopo la sua apertura nel 1990,
il museo invitò il nostro Michelangelo Pistoletto a realizzare un’opera esclusivamente ideata
per esso. Nel 1991, Pistoletto vi collocò la nota istallazione ‘Image and Body’ utilizzando
vecchi mobili d’ufficio rovesciati ed integrati da specchi, in modo tale da offrire prospettive
sempre nuove e stimolanti.
Tra le opere italiane permanentemente collocate al museo figura ‘Senza titolo (Canoa)’ di
Gilberto Zorio, che punta a ricreare nello spettatore un’esperienza olistica amalgamando
suono, linee e suggestioni chimico-alchemiche.
Dal marzo 2015 all’agosto 2016, il museo ha ospitato una raffinata mostra di Arte Povera, il
ben noto movimento della fine degli anni Sessanta così battezzata dal critico Germano Celant.
La mostra comprende opere, oltre che di Pistoletto e Zorio, anche di Giovanni Anselmo, Giulio
Paolini, Giuseppe Penone, Mario Merz, Pierpaolo Calzolari.
MUSEET FOR SAMTIDSKUNST PÅ BANKPLASSEN
Museet for Samtidskunst, som i 2015 feiret sitt 25.årsjubileum, har sterke forbindelser til
Italia både når det gjelder sitt opphav og de mange italienske samtidskunsterne som er
representert der. Museet befinner seg i en imponerende bygning oppført i marmor og granitt
og var Norges Banks tidligere hovedkontor. Det ble bygd på begynnelsen av 1900-tallet da
Norges unge hovedstad opplevde en ekte byggeboom.
Like etter at museet ble innviet i 1990, ble den italienske kunstneren Michelangelo Pistoletto
bedt om å lage et bestillingsverk for det nye museet. I 1991 ble Pistolettos kjente installasjon
‘Image and Body” vist for første gang, en installasjon hvor Pistoletto ved å bruke gamle
kontormøbler snudd opp ned sammen med speil klarer å skape stadig nye og uventende
vinklinger.
Blant museets faste italienske verker finner vi “Senza titolo (Canoa)” (Uten tittel Canoa) av
Gilberto Zorio, et arbeid som ved å kombinere lyd, linjer og kjemisk--alkymiske fornemmelser
vil vekke en holostisk opplevelse hos tilskueren.
Fra mars 2015 til august 2016 viste Museet en utsøkt utstilling om Arte Povera, den kjente
kunstbevegelse som oppstod på slutten av sekstitallet og fikk sitt navn av kunstkritikeren
Germano Celant. I tillegg til Pistoletto og Zorio omfatter utstillingen verker av Giovanni
Anselmo, Giulio Paolini, Giuseppe Penone, Mario Merz, Pierpaolo Calzolari.
THE MUSEUM OF CONTEMPORARY ART
The Museum of Contemporary Art (Museet for Samtidskunst), which in 2015 celebrated its
25th anniversary, is also closely linked with Italy. It is housed in an imposing granite and
marble building, formerly the seat of the Norwegian Central Bank, dating from the time of the
construction boom of new Norwegian capital in the early twentieth century. Immediately after
its opening in 1990, the museum invited the Italian Michelangelo Pistoletto to produce an
exclusive work of art to be housed there. In 1991, Pistoletto created “Body Image”:
overturned old office furniture enriched by mirrors, which offer new perspectives and
stimulating, ever changing images to visitors who in turn become in some way the centre and
the “creators” of Pistoletto’s work. Among other Italian works on permanent exhibition at the
Museum, “Untitled (Canoe)” by Gilberto Zorio offers visitors a holistic experience which
blends sound, colours, design and chemical/alchemical perceptions.
43
Photo: Nasjonalmuseet/Morten Thorkildsen
Michelangelo Pistoletto, Image and body. Photo: Gunhild Horgmoe
Gilberto Zorio, Untitle (Canoa). Photo: Nasjonalmuseet/Morten Thorkildsen
44
LA COLLINA DI EKEBERG E IL DIRIGIBILE NORGE
Il 14 aprile 1926 arrivava ad Oslo il Dirigibile Norge. Lo pilotava il suo progettista e
costruttore, l’ingegnere italiano Umberto Nobile. Partito dall’aeroporto di Ciampino, il dirigibile
raggiunse la capitale norvegese per proseguire da lì il suo volo verso il Polo Nord recando a
bordo, oltre a Nobile, anche l’eroe polare norvegese Roald Amundsen e il finanziatore ed
esploratore statunitense Lincoln Ellsworth.
Qualche settimana dopo, il 12 maggio 1926, il dirigibile raggiunse il Polo e vi calò le tre
bandiere italiana, norvegese e statunitense.
Sulla collina di Ekeberg, nell’immediata periferia sud-orientale di Oslo, venne eretto un
monumento commemorativo del passaggio del dirigibile: una semplice targa, alcuni massi,
una corona di alberi attorno ai resti del pilone di ormeggio a cui il dirigibile attraccò quel
giorno e che venne poi distrutto durante la seconda guerra mondiale. Il monumento è oggi in
restauro. L’Ambasciata d’Italia, l’Associazione Storici di Bekkelagshøgda (Bekkelagshøgda
lokalhistoriske forening) e tanti amici italiani e norvegesi hanno celebrato davanti ad esso, il
14 aprile 2016, il novantesimo anniversario di quell’evento.
EKEBERGÅSEN OG LUFTSKIPET NORGE
Luftskipet Norge ankom Oslo den 14. april 1926. Det var den italienske ingeniøren Umberto
Nobile, luftskipets deisgner og byggherre, som selv styrte det. Luftskipet avreiste fra
Ciampino flyplass ved Roma og mellomlandet i Oslo før det fortsatte sin ferd mot Nordpolen. I
tillegg til Nobile var også den norske polarhelten Roald Amundsen og den amerikanske
oppdageren Lincoln Ellsworth ombord. Sistnevnte var også med på å finansiere
ekspedisjonen.
Få uker senere, den 12. mai 1926, nådde luftskipet polpunktet og slapp ned de tre
deltagernes nasjonalflagg; det italienske, det norske og det amerikanske flagget.
På Ekebergåsen sydøst i Oslo er det reist et minnesmerke over luftskipflyvningen. En enkel
plakett, noen steinblokker, en krone av trær rundt den gjenværende delen av ankermasten
der luftskipet fortøyde den historiske dagen. Den ble siden siden ble ødelagt under annen
verdenskrig. Minnesmerket er for tiden under restaurering. Ekspedisjonens 90-årsjubileum
ble feiret den 14. april 2016 av Italias Ambassade i Norge, Bekkelagshøgda lokalhistoriske
forening og mange italienere og nordmenn.
EKEBERG HILL AND THE NORGE AIRSHIP
The airship “Norge” reached Oslo on 14 April 1926. It was piloted by her designer and
manufacturer, the Italian engineer Umberto Nobile. Leaving from Ciampino airport, in Rome,
she reached the Norwegian capital to continue from there her flight to the North Pole with
the Norwegian polar hero Roald Amundsen and the American explorer (and main sponsor)
Lincoln Ellsworth.
A few weeks later, on 12 May 1926, the airship reached the Pole and dropped there the
Norwegian, Italian and American flags.
A monument was later erected on the Ekeberg hill, in the immediate south-eastern outskirts
of Oslo, to commemorate the arrival of the airship on Norwegian soil: a simple plaque, some
stones, a ring of trees around the remains of the mooring mast to which the airship docked
that day (and that was destroyed during World War II). The monument is now under
restoration. The Embassy of Italy, the Bekkelagshøgda Local History Association
(Bekkelagshøgda lokalhistoriske forening) and many Italian and Norwegian friends celebrated
the ninetieth anniversary of that event in front of the monument on 14 April 2016.
45
The Norge at the mooring mast on Ekeberg hill on 14 April 1926
The place today. Photo: eikaberg.org
Ambassador Giorgio Novello and representatives of the Norwegian Ministry of Foreign Affairs
and of the Bekkelagshøgda Local History Association on 14 April 2016
46
SCULTURE ITALIANE NEL PARCO “PEER GYNT”
Il parco di sculture Peer Gynt, situato nel quartiere di Løren , a qualche chilometro dal centro
cittadino, è stato creato dal gruppo edilizio Selvaag in onore del maggior scrittore norvegese,
Henrik Ibsen, e più in particolare per illustrare i personaggi di una delle sue opere più note,
appunto il dramma teatrale Peer Gynt.
Il parco è stato inaugurato nel 2006 nel luogo dove, durante l'occupazione tedesca della
Norvegia nel corso della seconda guerra mondiale, era situata una fabbrica di armi. Esso
raccoglie una ventina di opere di importanti autori, norvegesi ed internazionali. Tra di essi
figurano anche due pregevoli scultori italiani.
Enzo Cucchi ha contribuito al parco di sculture con l'opera "Fanden i nøtten" (Il diavolo nella
noce). La scultura si riferisce ad un momento dell'opera Peer Gynt nel quale il protagonista
narra di una noce spezzata dalla quale fugge il diavolo in mezzo ad una grande fiammata. È
evidente il richiamo al folklore norvegese.
Enzo Cucchi nacque nel 1949 in Piemonte e cominciò la sua carriera artistica dedicandosi
particolarmente alla poesia. A partire dagli anni Settanta, la sua continua frequenza di Roma
e la sua amicizia con artisti quali Francesco Clemente e Mimmo Paladino ne sancirono il
passaggio all'arte figurativa. Divenne così, grazie anche alla promozione del critico d'arte
Achille Bonito Oliva, una delle figure di punta del movimento definito della Transavanguardia,
consacrato alla Biennale di Venezia del 1980. Il termine Transavanguardia si riferiva in
generale alla generazione successiva alle avanguardie artistiche degli anni Sessanta.
Successivamente Cucchi, oltre a collaborare con l'architetto svizzero Mario Botta alla cappella
di Monte Tamaro, fu molto attivo come scenografo di opera.
Andrea Bucci è presente con la gradevolissima scultura "Bukkerittet" (La cavalcata sulla renna
selvaggia). Si tratta di un altro episodio del Peer Gynt, in cui il protagonista narra della sua
folle cavalcata appunto a cavalcioni di un animale selvatico: Ancora una volta si tratta di un
tema del più tipico folklore norvegese. Andrea Bucci è nato in Toscana, a Viareggio, nel 1966.
Dopo una formazione presso la facoltà di architettura, si accostò alla scultura in terracotta, la
quale si è rivelata per lui un materiale ideale per esprimere la sua visione del mondo sospesa
tra il surreale e l'onirico.
Tra le altre opere del parco, merita un’attenzione particolare la statua di Aase (la madre di
Peer Gynt), rappresentata pochi istanti dopo la morte, coperta da un velo che si adagia su
quasi tutto il suo corpo, lasciando intravedere le forme del corpo sottostante. È un’opera della
polacca Kinga Smaczna-Lagowska. Vi si può vedere una rivisitazione contemporanea delle
note statue velate del Settecento italiano, come quelle di Giuseppe Sammartino nella
Cappella Sansevero a Napoli o di Antonio Corradini a Roma e nel Veneto.
ITALIENSKE SKULPTURER I PEER GYNT-PARKEN
På Løren, noen få kilometer fra sentrum, ligger skulpturparken Peer Gynt. Den ble oppført av
byggefirmaet Selvaag som en hyllest til Henrik Ibsen, den største norske forfatteren gjennom
tidene. Parken ønsker å gi liv til karakterene i et av Ibsens mest kjente arbeider, dramaet
Peer Gynt.
Parken som ble innviet i 2006 ligger i et område hvor det under den annen verdenskrig da
Norge var okkupert av Tyskland lå en våpenfabrikk. Parken rommer et tyvetalls skulpturer av
kjente kunstnere, både norske og internasjonale. Blant disse finner vi to anerkjente italienske
billedhuggere.
Enzo Cucchi har bidratt til skulpturparken med arbeidet “Fanden i nøtten”. Skulpturen viser til
en scene i Peer Gynt der hovedpersonen forteller en skrøne om en nøtt som var delt i to og
der Djevelen rømmer i en stor blussende flamme. Koblingen til norsk folklore er tydelig.
47
Enzo Cucchi ble født i 1949 i Piemonte og startert sin kunstneriske karriere med litteratur og
poesi, men fra syttitallet gikk han over til bildende kunst etter å ha pleiet vennskap med
kunstnere som Francesco Clemente og Mimmo Paladino i Roma. Etterhvert, også takket være
støtte fra kunstkritikeren Achille Bonito Oliva, ble han en av hovedpersonene i bevegelsen
som kalles Transavanguardia og som fikk sitt navn ved Veneziabiennalen i 1980. Betegnelsen
Transavanguardia viser generelt til generasjonen som fulgte etter femti- og sekstitallsgenerasjonen og dens avantgardistiske kunstretninger.
Senere, i tillegg til å samarbeide nært med den sveitsiske arkitekten Mario Botta om kapellet
ved Monte Tamaro Cucchi, var Cucchi meget aktiv som operascenograf.
Andrea Bucci er representert med sin flotte statue “Bukkerittet”. Det handler om en annen
episode fra Peer Gynt der hovedpersonen forteller om det ville rittet han gjorde på en villrein:
nok en gang kjente elementer fra norsk folketradisjon. Andrea Bucci ble født i Viareggio i
Toscana i 1966. Etter fullført utdanning som arkitekt gikk han over til billedkunst. I starten
lagde han flere skulpturer i terracotta, som viste seg å være et ideelt materiale for å uttrykke
hans visjon om en verden frosset mellom det surrealistiske og det drømmende.
Blant de andre arbeidene i Peer Gynt-parken er det vel verd å stoppe foran statuen av mor
Aase. Der ligger hun like etter at døden har inntruffet, med et florlett slør over seg som
dekker nesten hele kroppen men som klart lar kroppens konturer skinne igjennom.
Skulpturen er utført av den polske kunstneren Kinga Smaczna-Lagowska. I dette arbeidet kan
man lett gjenkjenne en moderne versjon av berømte tilslørte italienske skulpturer fra 1700tallet, som Giuseppe Sammartinos arbeider i Cappella Sansevero i Napoli og Antonio
Corradinis arbeider i Roma og i Veneto.
ITALIAN SCULPTURES AT “PEER GYNT’S SCULPTURE PARK ”
The sculpture Park Peer Gynt is located in the Loren district, a few kilometers from the city
center, and was established by the construction group Selvaag as a tribute to the greatest
Norwegian author, Henrik Ibsen. It features an act-by-act presentation of one of his most
famous works, the dramatic play “Peer Gynt”. The park was opened in 2006 where an arms
factory was operational during the German occupation of Norway during World War II.
It includes today about twenty works of important sculptors, Norwegian and international.
Among them are two valuable Italian artists.
Enzo Cucchi has interpreted “Fanden i Nøtta” (The Devil in a walnut). The sculpture shows the
episode where Peer Gynt tells of a broken walnut devil escapes in the middle of a major fire.
There is a clear reference to Norwegian folklore . Enzo Cucchi was born in 1949 in Piedmont
and began his career as a poet. From the Seventies, artists such as FrancescoClemente and
Mimmo Paladino encouraged him to move to figurative art. The final push came from art critic
Achille Bonito Oliva, one of the leading figures in the Transavanguardia movement, formally
launched at the Venice Biennale in 1980.
Andrea Bucci has interpreted “Bukkerittet” (The ride on the wild reindeer). It is another
episode of Peer Gynt, in which the protagonist tells of his crazy ride precisely astride a wild
animal. Once again, this is a most typical Norwegian folklore theme. Andrea Bucci was born in
Tuscany, in Viareggio, in 1966. After training at the School of Architecture, he specialized in
the terracotta sculpture, which turned out to be for him an ideal material to express his vision
of the world suspended between reality and dreams. Among the other works of the park,
worth considering are the statue of Aase (Peer Gynt’s mother), portrayed a few moments
after death, covered by a veil that rests on almost his whole body, revealing the body shapes
below. It is a work of the Polish Kinga Smaczna-Łagowska. Is can be considered a sort of
contemporary re-interpretation of the well-known veiled statues of the Italian eighteenth
century, like those of Giuseppe Sammartino in the Sansevero Chapel in Naples or Antonio
Corradini in Rome and the Veneto region.
48
Enzo Cucchi: “The Devil in a walnut”
Andrea Bucci: “The ride on the wild reindeer”
Kinga Smaczna-Łagowska: “Aase’s deathbed”
49
“LA CAPPELA SISTINA” DI OSLO: IL MAUSOLEO DI EMANUEL VIGELAND
Il pittore norvegese Emanuel Vigeland, fratello dello scultore Gustav, autore, tra l’altro, del
celebre Parco Vigeland, ebbe un profondo rapporto con l’Italia, che visitò due volte,
rispettivamente nel 1900 e nel 1905/1906. Studiò in particolare le testimonianze dell’antica
arte etrusca e la tecnica dell’affresco, che avrebbe poi utilizzato nelle sue opere in Norvegia e
in Svezia.
Così come il fratello Gustav dedicò la seconda parte della propria vita alla creazione del Parco,
Emanuel Vigeland consacrò i suoi ultimi anni alla realizzazione di un unico eccezionale
monumento che sintetizza la sua concezione dell’arte e della vita. Si tratta di una singolare
cappella, le cui aperture verso l’esterno sono state tutte murate ad eccezione della bassa
porta d’entrata, sormontata da una volta a botte che ricorda da vicino una tomba etrusca.
Infatti Vigeland vi volle essere sepolto: le sue ceneri sono raccolte in un’urna posta sopra
l’unica porta, ed egli diede alla propria creazione il nome italiano di ‘Tomba Emanuele’. Tutte
le pareti sono coperte da suoi affreschi, in un ciclo allegorico molto complesso che egli
denominò, ancora una volta in italiano, ‘Vita’. Esso è dedicato all’eterno ciclo della nascita e
della morte, con centinaia e centinaia di figure maschili e femminili nude, ritratte in diverse
fasi della vita e con una forte sensualità intesa come forza vitale determinante nell’eterno
ciclo dell’esistenza. La parete di fondo ricorda come struttura e come equilibrio delle masse
pittoriche la Cappella Sistina di Michelangelo. In quest’ultima, il Cristo è il perno della scena,
con i santi da una parte e i dannati dall’altra che salgono e scendono. Nell’affresco di
Vigeland, la concezione è fortemente laica, con un Uomo al centro e piccole figure umane che
anch’esse salgono e scendono alla sua destra e alla sua sinistra. La volutamente scarsissima
illuminazione e l’incredibile acustica rendono una visita alla ‘Tomba Emanuele’ un’esperienza
unica.
Un ulteriore riferimento all’Italia e alla civiltà mediterranea consiste in un’iscrizione in latino
posta all’entrata della tomba: “Quicquid Deus creavit purum est”: tutto ciò che è stato creato
da Dio è puro, con evidente riferimento alla sensualità delle scene dipinte (il che a sua volta
ricorda le polemiche per i nudi michelangioleschi della Cappella Sistina, successivamente fatti
parzialmente ‘rivestire’).
“DET SIXTINSKE KAPELL” I OSLO: EMANUEL VIGELANDS MAUSOLEUM
Den norske maleren Emanuel Vigeland, yngre bror av Gustav Vigeland, som blant annet stod
bak utføringen av Vigelandsparken, hadde et nært forhold til Italia som han besøkte to
ganger, i 1900 og 1905-06. Emanuel Vigeland interesserte seg spesielt for den gamle
etruskiske sivilisasjon og kunst og dennes fresko-teknikk som han senere anvendte i sine
arbeider både i Norge og Sverige.
Mens broren Gustav arbeidet hele andre halvdel av sitt liv med å skape det monumentale
skulpturanlegget i Vigelandsparken, benyttet Emanuel sine siste år til å utføre et enesteående
monument som sammenfatter hans visjon om kunsten og livet. Det dreier seg om det som vi
kjenner som Emanuel Vigelands Mausoleum. Det er et kapell hvor alle åpninger mot verden
er murt igjen med unntak av en lav inngangsdør med et tønnehvelvet tak, en dør som sterkt
minner om nettopp inngangen til en etruskisk grav. Det er i denne bygningen Emanuel
Vigeland ønsket å gravlegges, og urnen med hans aske er plassert over den lave døren.
Emanuel ga selv monumentet det italienske navnet “Tomba Emanuele” (Emanuels grav). Alle
veggene og taket inne i kapellet er malt med fresker som fremstiller en kompleks allegorisk
syklus som Emanuel Vigeland kalte, igjen med et italiensk ord, “Vita” (Liv). Freskene
beskriver den evige livssyklusen fra fødsel til død med hundrevis av nakne kvinner og menn,
fremstilt i ulike faser i livet, som utstråler en intens sensualitet, den bestemmende kraften
bak denne evige livssyklusen. Mausoleets endevegg fører våre tanker til Michelangelos
“Sixtinske kapell” både i sin oppbygning og figurenes plassering i forhold til hverandre.
Hos Michelangelo troner Kristus i alterveggen som midtpunkt i scenen med helgener på den
ene siden som går opp til himmelen og de fortapte på den andre som går ned til helvete. I
50
Vigelands freske er det en sterkt verdslig vinkling med et Menneske i midten omgitt av små
menneskefigurer som også går opp og ned på hans høyre og venstre side.
Den bevisste dunkle belysningen og en forbløffende akustikk gjør et besøk i “Tomba
Emanuele” til en unik opplevelse.
En annen henvisning til Italia og middelhavssivilisasjonen finnes i en inskripsjon på latin over
inngangsdøren til gravmonumentet: “Quicquid Deus creavit purum est”: alt som er skapt av
Gud er rent. Her har vi en tydelig referanse til den erotiske karakteren i de malte scenene,
noe som igjen minner oss om bestyrtelsen Michelangelos nakne mennesker i sin tid skapte og
som førte til at de senere ble delvis “påkledd”.
THE “OSLO SIXTINE CHAPEL”: THE TOMB OF EMANUEL VIGELAND
The Norwegian artist Emanuel Vigeland was the brother of the sculptor Gustav, author
(among other things) of Vigeland Park in Oslo. Gustav had a deep relationship with Italy,
which he visited in 1900 and again in 1905/1906. He studied in particular the testimony of
the ancient Etruscan art and fresco technique, which he later used in his works in Norway and
Sweden.
While his brother Gustav dedicated the second part of his life to the creation of Vigeland
Park, Emanuel Vigeland consecrated his last years to the creation of a single exceptional
monument that summarizes his conception of art and life. It is an unusual chapel, whose
openings to the outside have all been closed except the very low front door, shaped in a way
that closely resembles that of an Etruscan tomb. Vigeland wanted to be buried there: his
ashes are collected in an urn placed above the one door, and he gave to his creating the
Italian name “Tomba Emanuele”.
All the walls are covered with frescoes and form a complex allegorical cycle which he called,
again in Italian, 'Vita'. It is dedicated to the eternal cycle of birth and death, with hundreds
and hundreds male and female nude figures, portrayed in different stages of life. Their strong
sensuality symbolizes the forces of life, in the eternal cycle of existence. The whole cycle
recalls structure and balance of Michelangelo’s Sixtine Chapel. However, while Michelangelo’s
Chapel presents Christ as the real hub around which the whole universe revolves, Vigeland’s
fresco is definitely secular, with a Man (not a God) at the center and small human figures who
rise and fall to his right and to his left. The deliberately very dim light and the incredible
acoustics make a visit to the 'Tomb Emanuel' unique experience.
A further reference to Italy and the Mediterranean civilization is in a Latin inscription placed
at the entrance of the tomb: “quicquid Deus creavit purum est”: everything that has been
created by God is pure, with clear reference to the sensuality of the painted scenes (which in
turn recalls the controversy of Michelangelo's nudes Sistine Chapel, which later had to be
“dressed”).
Photo:emanuelvigeland.museum.no
51
IVO PANNAGGI, PITTORE ED ARCHITETTO
Il pittore ed architetto Ivo Pannaggi nacque a Macerata nel 1901. All'inizio del suo percorso
artistico, si avvicina al futurismo: sotto la guida di Filippo Tommaso Marinetti, scrive il
“Manifesto dell'arte meccanica futurista”. Partecipa alla XV Biennale di Venezia nel 1926. Alla
fine degli anni Venti è in Germania, al Bauhaus. Effettua il suo primo viaggio in Norvegia a
metà degli anni Trenta e si trasferisce all’inizio degli anni Quaranta restando fino all’inizio
degli anni Settanta. Qui realizza diverse opere architettoniche ispirate ad un avanzato
funzionalismo.
La vita e l’opera di Ivo Pannaggi sono state attentamente studiate dall’Architetto Roberta
Luciani, per molti anni Presidente del Comitato Dante Alighieri di Oslo, che ringrazio per le
sue comunicazioni.
Tra gli edifici di Pannaggi ad Oslo e’ particolarmente apprezzabile la villa situata ad Ulvøya,
che spicca, nella quiete di quest'isola situata a pochi chilometri dal centro di Oslo ed
affacciata sul suo fiordo, per la sobrietà e l'eleganza delle facciate curvilinee. Degno di nota e’
anche l’atelier che Pannaggi realizzo’ nel 1959 per l’amico Ludvig Eikaas, affermato artista
norvegese, a fianco della casa di quest’ultimo in Madserud Alle’. Pannaggi vi combina un uso
sapiente di pochi materiali (cemento, legno e vetro) e il ricorso a linee inclinate che, come
sottolinea Roberta Luciani, rinviano anche ai contenuti costruttivistici delle sue opere
pittoriche degli anni Venti.
IVO PANNAGGI, MALER OG ARKITEKT
Den italienske maleren og arkitekten Ivo Pannaggi ble født i Macerata i 1901. I starten av sin
kunstneriske karriere slutter han seg til bevegelsen “Futurisme”, ledet av dikteren og
forfatteren Filippo Tommaso Marinetti, og skriver “Manifesto dell'arte meccanica futurista”
(Manifest for den mekaniske futuristiske kunst) i 1922. I 1926 deltar Pannaggi på den 15.
Veneziabiennalen, og på slutten av tyvetallet er han i Tyskland og kretser rundt Gropius og
Bauhaus-skolen.
Han foretar sin første reise til Norge på midten av trettitallet, flytter dit på begynnelsen av
førtitallet og forblir der i tretti år inntil begynnelsen av syttitallet. I Norge arbeider han først
for arkitekt Frode Rinnan og så med eget arkitektkontor. Også hans arbeid i Norge er
inspirert av en avansert funksjonalisme.
Arkitekten Roberta Luciani, som i mange år har ledet Oslo-seksjonen av Dante Alighieri
forening, har fordypet seg i Ivo Pannaggis liv og arbeider, og jeg vil takke henne for verdifull
informasjon.
Blant bygningene i Oslo som er signert Pannaggi er det spesielt verd å nevne villaen på
Ulvøya. I sin enkelhet og med sine elegante kurver som eneste dekorative element troner
villaen på denne naturskjønne og landlige øya som skuer utover Oslofjorden der den ligger
bare få kilometer unna sentrum.
Det er også verd å notere seg atelieret som Pannaggi laget i 1959 for sin gode venn, Ludvig
Eikaas, oppført ved siden av Eikaas hjem i Madserud allé. Her også gjør Pannaggi en bevisst
bruk av få materialer -betong, tre og glass- og av skrånende linjer som, som Roberta Luciani
understreker, sender tankene til de konstruktivistiske elementene i hans malerier fra
tyvetallet.
IVO PANNAGGI, PAINTER AND ARCHITECT
The painter and architect Ivo Pannaggi was born in Macerata, in central Italy, in 1901. At
the inception of his artistic career, he co-operated with the Futurist artist Filippo Tommaso
Marinetti in writing a Manifesto of Futurist mechanical art. He participated in the 15th Venice
Biennale in 1926 and then moved on to Germany’s Bauhaus. He travelled to Norway for the
52
first time in the mid-Thirties and remained there until the early Seventies. In Norway, he
designed a number of buildings inspired by an advanced functionalism.
Among the Oslo buildings by Pannaggi, a villa located on Ulvøya island (a few kilometers
away from the city centre) stands out for the simplicity and elegance of its curved facade.
Noteworthy is also the studio which Pannaggi designed in 1959 for his friend Ludvig Eikaas by
combining a few materials (concrete, wood and glass) in a building which also reflects the
constructivist style so typical in the painting of the Twenties.
The Villa on Ulvøya
53
POESIA ITALIANA AD OSLO: LUIGI DI RUSCIO
Luigi di Ruscio nacque nelle Marche, a Fermo, nel 1930. Fin dagli anni della gioventù si
trasferì ad Oslo, dove visse in prima persona l’epopea dei lavoratori nelle fabbriche, allora
situate lungo il fiume Akerselva, e vi morì nel 2011.
Luigi di Ruscio non poté mai terminare un percorso di studi regolare, tuttavia costituisce una
elevatissima voce del panorama europeo del 900, con forti richiami a temi sociali e alla sua
personale esperienza di lavoratore, filtrati da una sensibilità inconfondibile che gli valse il
plauso di Quasimodo e di Montale.
Tra le sue opere principali figura “La neve nera di Oslo”.
Come poeta, la memoria di Luigi di Ruscio non può essere legata ad oggetti specifici o ad un
unico luogo. Invitiamo però a percorrere proprio le rive di quel fiume cittadino, l’Akerselva, da
lui cantato quando era una zona industriale e non la ridente passeggiata, ricca di locali e di
scorci suggestivi, che si avvia oggi a diventare. Suggeriamo anche una visita alla sede della
Associazione Italiani in Norvegia, in Sarpsborggata. Luigi di Ruscio fu membro
dell’Associazione, che ancora conserva la sua sedia contraddistinta, al pari di quelle di tutti gli
altri membri, da una targhetta recante il suo nome. Luigi Di Ruscio è seppellito nel cimitero
Nordre Gravlund di Oslo.
ITALIENSK POESI I OSLO: LUIGI DI RUSCIO
Luigi di Ruscio ble født i Italia i 1930 i byen Fermo i regionen Le Marche. I sin ungdom flyttet
han til Oslo der han fikk førstehånds kjennskap til arbeidernes liv og drømmer i fabrikkene
som den gang fantes langs Akerselva. Han jobbet på Christiania Spikerverk i førti år helt til
han gikk av med pensjon. Han døde i Oslo i 2011.
Luigi di Ruscio fikk aldri anledning til å fullføre en vanlig utdannelse, likevel er han blitt en
sterk stemme i det litterære landskapet i etterkrigstidens Italia. Han var opptatt av sosiale
temaer og tok utgangspunkt i sin livserfaring men kan ikke reduseres til en “arbeiderlyriker”.
Det han alltid skriver om er sitt land, i fysisk og metafysisk forstand, et land som han hadde
mistet kontakten med, men som han gjenerobrer gjennom språket. For Di Ruscio blir språket
et middel for bevisstgjøring og opprør, og det er nettopp hans språk, intenst og ofte febrilsk,
som først av alt er blitt hans varemerke. Di Ruscio ble anerkjent som en betydelig lyriker og
forfatter allerede i 1950-årene av noen av de største italienske kulturpersonligheter på den
tid, blant andre de store dikterne Salvatore Quasimodo og Eugenio Montale.
Blant Di Ruscios hovedverker finner vi “La neve nera di Oslo” (Oslos svarte snø).
Luigi di Ruscios poesi kan ikke knyttes til spesifikke gjenstander eller et bestemt, enkelt sted.
Vi vil likevel oppfordre leseren til å gå en tur langs Akerselva som han dikter om da den
fortsatt var et industriområde og ikke dagens flotte rekreasjonsområde med utesteder og
bortgjemte idyller. Vi vil også foreslå et besøk hos Associazione Italiani in Norvegia
(Foreningen for italienere i Norge) som holder til i Sarpsborggata. Luigi di Ruscio var medlem
av Foreningen og der har man tatt vare på stolen hans merket med et lite skilt med poetens
navn. Luigi Di Ruscio er gravlagt ved Nordre Gravlund.
ITALIAN POETRY IN OSLO: LUIGI DI RUSCIO
Luigi Di Ruscio was born in Fermo, Central Italy, in 1930. He soon moved to Oslo, where he
lived as a worker in a factory located along the Akerselva river and where he died in 2011.
Luigi Di Ruscio was never able to complete regular studies, he became however a prominent
voice of the Italian literature of the twentieth century. His works are rich in references to
social issues and to his personal experience as a worker. He was praised by the Nobel
laureates Quasimodo and Montale.
“The black snow of Oslo” is worth mentioning among his major works.
54
Luigi Di Ruscio presence in Oslo cannot be tied to specific objects or to a single location.
However, we suggest a stride by the banks of the Akerselva river which he described when it
was still an industrial area and not the pleasant suburban recreational itinerary of today. We
also suggest to pay a visit to the seat of the Association of Italians in Norway, in
Sarpsborggata. Luigi di Ruscio was a member of the Association. The chair which he used as
a member, with his name printed on a label, is kept there.
Luigi Di Ruscio is buried at Nordre Gravlund cemetery.
The documentary “Black Snow” by Angelo Ferracuti, dedicated to Luigi Di Ruscio, was
presented at the Institute of Culture in November 2016 as one of the events of the Road
Show “under the Sign of Excellence”.
Luigi Di Ruscio. Photo: Ennio Brilli
Di Ruscio’s chair at the Association of Italians in Norway
Angelo Ferracuti at Nordre Gravlund. Photo: L’aurora sul Web
55
IL PONTE DI LEONARDO AD ÅS
Ås è situata a circa 30 km a sud di Oslo. Nel 2001 vi è stato aperto un ponte pedonale,
battezzato “ponte Leonardo da Vinci” in quanto il progetto originale risale proprio al grande
pittore, scultore, architetto, letterato e scienziato italiano del Rinascimento. E’ molto probabile
che il sultano di Costantinopoli, avesse chiesto a Leonardo da Vinci di costruire un ponte per
collegare le due rive del Bosforo. Un disegno del ponte, attribuito a Leonardo da Vinci, è stato
effettivamente ritrovato alcuni decenni fa e risale al 1502.
L’artista norvegese Vebjørn Sand, in collaborazione con l’ente pubblico norvegese per la
gestione delle strade, è stato il promotore della costruzione ad Oslo di una passerella
pedonale che riproduce in scala più piccola il progetto originale di Leonardo. Il ponte
attraversa oggi l’autostrada E18 ed ha una lunghezza totale di 109 metri. E’ stato inaugurato
dalla Regina Sonja nel novembre 2001.
LEONARDO DA VINCI-BROEN PÅ ÅS
Ca. 30 km sør for Oslo finner vi tettstedet Ås. I 2001 åpnet man her en gangbro i tre som går
under navnet «Leonardo Da Vinci-broen» da originaltegningene stammer fra nettopp den
store italienske renessansemannen som virket som maler, billedhugger, arkitekt, forfatter og
vitenskapsmann. Det er svært sannsynlig at sultanen av Konstantinopel ba Leonardo Da Vinci
om å konstruere en bro som kunne forbinde de to sidene av Bosporusstredet. For noen tiår
siden ble det funnet noen tegninger fra 1502. Tegningene viser broen som skulle ha
forbundet Bosporusstredet og de tilskrives Leonardo Da Vinci.
Den norske kunstneren Vebjørn Sand var, i samarbeid med Veivesenet, initiativtaker til
oppføringen av en gangbro i mindre målestokk enn Leonardos originalversjon. Denne ble
oppført litt utenfor Oslo. Broen går over motorveien E18 og er totalt 109 meter lang. Den ble
innviet av Dronning Sonja i november 2001.
THE LEONARDO-DA-VINCI- BRIDGE IN ÅS
Ås is located some 30 km south of Oslo. There, in late 2001, a pedestrian bridge was open,
which was named “Leonardo da Vinci bridge” (Leonardo da Vinci bro) after the great Italian
Renaissance painter, sculpture, architect, writer and scientist. It seems that the Sultan of
Istanbul asked Leonardo to build a bridge across the Golden Horn, on the Bosporus. The
bridge was never built, but a drawing by Leonardo containing several details of his project
was actually discovered a few decades ago.
It was the Norwegian artist Vebjørn Sand who turned that old idea into reality. In cooperation
with the Norwegian Public Roads Administration, Vebjørn Sand built a wooden, smaller
version of Leonardo’s project, which is now a 100-meter-long footbridge over the highway
E18. The bridge was unveiled by Queen Sonja in October 2001.
Photo: broer.no
56
La Cancelleria dell’Ambasciata in Inkognitogaten 7 in una bella giornata d’inverno
Den italianske ambassadens kontorbygning i Inkognitogaten 7 på en fin vinterdag
The Chancery of the Italian Embassy in Inkognitogaten 7 on a beautiful winter day
57